Le jour se léve

Noen ting er vel best på fransk …

Le jour se léve, eller Daybreak som den heter på engelsk, er en fransk film fra 1939, regissert av Marcel Carné. Dette var dagens filmvisning på film- og fjernsynsvitenskap. Og kanskje var det en passende film å starte dagen på, og kanskje ikke.

For det første: filmen ble vist fra en VHS-kassett, som tydeligvis har sett sine beste dager. Det var konstant forstyrrelse på bildet under hele filmen, og lyden kunne vel ikke sies å være noe bedre. Siden de færreste er veldig gode i fransk (med skurrete lyd), hadde filmen engelsk undertekster, der store deler av dialogen ikke var tatt med. Kan også nevne at jeg ikke hadde sovet så mye natten før, og var relativt trøtt. Altså har vi ikke akkurat verdens beste utgangspunkt.

Likevelskal jeg prøve å vurdere filmen uavhengig av hvor dårlig presentasjonen var.

Når man ser en amerikansk film kan man nesten alltid greie å tidsbestemme filmen sånn noen lunde. Jeg snakker ikke om et bestemt årstall, men det er mulig å se på teknisk kvalitet, skuespill eller sosiale og kulturelle forhold for å sette filmen inn i en viss tidsperiode. Når det gjelder fransk film har jeg ikke en fjerneste anelse. Dette kan naturligvis ha noe med at jeg vet relativt lite om fransk film, men det var få elementer som kunne avsløre 1939. For hele filmen er så veldig fransk. Det er som Yoplait-reklamen: filmen hadde ikke fungert om den ikke var på fransk. Du har alle ingrediensene: et lidenskapelig kjærlighetsforhold, den store rivalen, og naturligvis helten som ender med å ta sitt eget liv i fortvilelse. Du har de tydelige kjønnsrollene: den feminine, underdanige kvinnen og den maskuline og ærverdige mannen. ”Sentimental men are so busy – the forget to make love”, forklarer den ene karakteren (i det minste med den engelske oversettelsen jeg så). Fransk, poetisk realisme.

Dette er en helt grei film å se. Den har et enkelt budskap som fortelles på en forståelig måte uten noe sært preg, den er av teknisk bra kvalitet til samtiden å være, (selv om man testet ut bruken av fargefilm på denne tiden, er det nesten til fordel for filmen at den er i svart-hvitt).

Hvis man har en smule interesse for eldre filmer er dette en film som man gjerne kan se for å få et innblikk i den franske filmkulturen. Den tar et dypdykk inn i det stereotypisk franske og gjør det derfor ganske underholdende å se filmen.