Heat

Jeg leste en anmeldelse av filmen Heat på Filmpolitiets nettsider der det sto at ”Heat vil huskes lenge etter at Braveheart er glemt”, samt med en antydning til tidenes heftigste skytescene. Så da var det rett bort å hente ned Blu-rayen fra den enorme filmsamlingen på HiLs bibliotek.

Jo da, den hadde absolutt en meget heftig skytescene, fra gatene i Los Angeles. Og med Robert De Niro og Al Pachino i hovedrollene blir det full pakke. Michael Mann regisserte denne nesten tre timer lange filmen i 1995. Den ble umiddelbart utkonkurret av Mel Gibsons storfilm Braveheart, og ble ikke nominert til en eneste Oscar. Det burde den blitt.

Pachino og Dr Niro spiller henholdsvis politi og skurk, og en skulle i utgangspunktet tro at her får vi den klassiske good guy – bad guy varianten. Det gjør vi ikke. Det som slo meg under filmen var at du ikke vet hvem du skal heie på. I det vi følger løytnant Vincent Hanna (Pachino) som prøver å fange bankranerne, heier vi på ham, mens i neste øyeblikk håper vi at Neil McCauley (De Niro) slipper unna. Etter å ha lekt katt og mus en stund møtes de på en kafé, en scene som omtales som en filmhistorisk begivenhet – det er første gang de to gigantene faktisk spiller mot hverandre i samme scene. De oppdager begge at egentlig er helt like, bare på hver sin side av loven.

I filmen åpnes det for mang en refleksjon. Noen vil kanskje reflektere over hvor den hårfine grensen kalt lovlighet og ikke går. Det er ikke et tydelig tema i filmen, men refleksjonsgrunnlaget ligger der. Man spør seg etter hvert hvem som egentlig er hvem, (dette har kanskje også noe med at de to skuespillerne ligner litt på hverandre i denne filmen, men også i deres handlinger).

Hvorvidt den vil stå i historiebøkene for alltid er vel heller usikkert, men at det er godt stykke film, det er sant.