Metropolis

Metropolis regnes av mange som Fritz Langs mesterverk, og var den siste filmen innenfor den tyske ekspresjonismen. Filmen er også et stort mysterium da ingen vet hvordan den så ut da den ble vist på kinoene rundt om i Tyskland i 1927.

Den tyske ekspresjonismen var både en tidsepoke og en stilretning innenfor filmen. Storhetstiden var fra 1920 – 1924. Metropolis regnes gjerne som den siste filmen som benyttet seg av denne måten å lage film på.

Metropolis er et stort stykke filmkunst, og ikke minst viktig filmhistorie. Budskapet er enkelt nok; ”The mediator between the hands and the head must be the heart!”. Alle trenger et hjerte; forståelse, kjærlighet … Filmen handler om en overklassegutt i en dystopisk fremtid, som får se hvordan arbeiderne blir behandlet i byen Metropolis, og går inn for å prøve å skape en forsoning. En gal forsker har skapt en menneskelignende robot som skaper uorden i klassene og det hele ender med revolusjon, med La Marseillaise klingende i bakgrunnen. Hovedpersonen vår ender med å bli bindeleddet mellom hjernen (de som bestemmer) og hendene (de som utfører).

Når man ser filmen kan historien virke ganske innviklet; det er en del sidesprang og tjo og hei, men egentlig er den nesten naivt enkel. Vi har hørt den mange ganger før, i forskjellig drakt; de fattige mot de rike, de svake mot de sterke, underklassen mot overklassen. Likevel er det nok først og fremst den storslåtte filmatiseringen som gjør at filmen står igjen i historiebøkene.

For den er enorm. Det var UFA (et av de største filmstudioene i Europa på denne tiden) sitt største prosjekt, og Fritz Lang fikk stort spillerom. Proppet med spesialeffekter og mange hundre statister, greier Lang å skape en enorm storby i denne mørke fremtiden.

Da den først ble vist var den lite populær, og det endte med at filmen ble trukket tilbake. Først i etterkant er den blitt hyllet som det den er. Likevel er mye av filmen gått tapt. Dette gjør at den forblir et stort mysterium – ingen vet hvordan den originalt så ut da den først hadde premiere.

Den tyske ekspresjonismen
Den tyske ekspresjonismen fikk sitt uttrykk mye på grunn av den dårlige økonomien i Tyskland. De måtte bruke billig lyssetting og billige kulisser og skapte ganske surrealistiske verdener, med inspirasjon fra stilarter innenfor modernismen, (se Das Kabinet des dr. Calgari fra 1920 som et godt eksempel på dette). Etter hvert som økonomien bedret seg kunne studioene bruke mer penger på filmene, men noen fortsatte å bruke denne stilen. Metropolis var da kanskje den dyreste filmen i Tyskland, men holder godt på stilen. Selv om dette regnes som slutten på den tyske ekspresjonismen finner en masse eksempler på at stilen blir brukt i filmer senere. Det var også en av de retningene som gikk over i film noir litt senere.

Jeg har også vært med å skrive en dypere analyse av Metropolis, men om den blir lastet opp her er nok litt usikkert.