Rear Window

Genialt stykke filmverk av Hitchcock. Til nå min personlige favoritt.

Jeg skal være ærlig å si at da jeg skrev om Psycho turte jeg ikke si noe negativt om den. Den er jo tross alt en av de aller største klassikerne. Likevel er det ikke etter min mening horrormesterens beste film. Nå har ikke jeg sett alle Hitchcocks filmer enda, men til nå må jeg nesten kåre Rear Window, eller Vinduet mot Bakgården fra 1954 som min personlige favoritt.

Hele filmen foregår, i likhet med 12 Angry Men, innenfor ett rom. Forskjellen her er at vi hele tiden ser ut av rommet. Vi sitter sammen med fotografen L. B. Jeffries (spilt av James Stewart) som har brukket beinet, og benytter ventetiden med å kikke ut på naboene sine. Gjennom hans vindu kan han se alt; et nygift ektepar som innvier sin nye bolig, en ensom stakkars kvinne som lengter etter kjærligheten, ei ung og attraktiv jente som fester natten lang, en musiker som sliter med å sette sammen sitt mesterverk og en selger som har et noe mistenkelig forhold til kona si.

Etter å ha kikket i mange uker, begynner Jeffries å se mistenkelige ting som foregår. Han får med seg sin vakre kjæreste Lisa (spilt av Grace Kelly), sykepleieren Stella (Thelma Ritter) og en litt umotivert detektiv (Wendell Corey). Etter å legge sammen den ene mistenkelige tingen med den andre, viser det seg raskt at det her er snakk om et mord.

Filmen gjennomføres glimrende. Alt som vi ser utenfor foregår gjennom telelinsen fra leiligheten til Jeffries. Likevel er det ikke det som skjer utenfor som egentlig er viktig. Det er betraktningen som lærer oss noe. I filmen bedrer forholdet mellom Lisa og Jeffries ved denne ”hobbyen”.

Kanskje er for få som Jeffries: en som tar seg tid til å betrakte verden. Hitchcock prøver gjennom filmen å formidle at hvis vi tar oss tid (eller som i filmen, blir tvunget til å sitte stille på grunn av et brukket ben), tid til å betrakte og studere verden og livet som omgår oss, kan en oppdage så mye rart – til og med et mord.

Selv om det er skumle ting på ferde, foregår det hele i en mye muntrere tone. Vi får virkelig et realistisk preg over det hele. Melodramaene blir ikke for store, hendelsene blir ikke for dramatiske. Filmen viser oss et amerikanske 50-tall sett gjennom vinduet i en bakgård.