The Last Airbender

Og la det for guds skyld ikke komme flere …

Etter å ha lest noen anmeldelser av M. Night Shyamalans siste film, The Last Airbender som hadde premiere rett før helgen, var jeg ganske sikker på at dette ikke var noe jeg ville se. Men så hadde omstendighetene det seg slik at jeg ble med og så den likevel, og som jeg har beskrevet i en tidligere artikkel: folk bryr seg ikke om anmeldelser.

Det burde jeg gjort! For en så dårlig film er det lenge siden jeg har sett. Jeg satt underveis og tenkte at jeg skal prøve å være positiv, men det var slettes ikke lett. Det vil si; å ha det morsomt under filmen er helt kurant. For du sitter og ler av alle klisjeene, av alle de veldig forutsigbare elementene og den merkelige dansen som liksom skal forestille en form for fighting.

Ja, historien: Vi åpner med en slags fortellerstemme som viser seg å være hovedpersonen vår, Katara, (spilt av Nicola Peltz). Vi blir introdusert til vannlandet, eller noe slikt, som er et stort isøde. Hun og broren bor der sammen med landsbyen sin. På et sted høres det ut som hun prøver å dra en slags vits som absolutt ikke har noe poeng. Uansett, ved helt merkelige, og fjernt ulogiske omstendigheter, finner de tak i Aang (Noah Ringer) som sammen med sin gigabever hentet fra Never Ending Story, har gjemt seg under isen i 100 år. Fremdeles er det ingen som stiller spørsmål til logikken. De tar ham med seg hjem til landsbyen, der de oppdager at det slemme ildfolket har kommet og invadert dem. Den utstøtte Pris Zuko (spilt av Dev Patel, ja, han fra Slumdog Millionaire) tar med seg Aang i mistanke om at han er den siste lufttemmeren – the Avatar. Hva? Leste du riktig? Jo, jeg skrev avatar – vi er der! Jeg skal ikke ta hele historien her, for jeg orker ikke gå gjennom hele denne filmen på nytt. Det blir i alle fall mye liv og spetakkel, kung-fu-dansing, og en og annen halvgod CGI-effekt.

Men la oss gjøre noe helt annet – la oss se hva som er positivt med filmen. Jeg husker jeg tenkte underveis at det var veldig mye fine scenarioer; vakre landskap og flotte locations. Musikken er som vanlig stor og pompøs, men uten å være særlig nytenkende, trekker den ikke akkurat ned. Ja, og det var vel det. Historien er forvirrende, dialogen er latterlig, koreografien i kampscenene er langt i fra troverdig – og de er heller ikke kule. Et sted prøves Zack Snyder-effekten ut (veksling mellom rask og sakte film; se 300), og gjøres på helt feil måte. Skuespillet føles ikke riktig i det hele tatt, og timingen er helt på trynet. Eksempelvis blir kongen av ildriket konfrontert med at sønnen er en forræder:

”So you think that my son was the Blue Spirit?”
tusenogen, tusenogto, tusenogtre, tusenogfire, tusenogfem …
”Yes.”

Hvis du føler for å kaste bort litt penger på tull og en god latter, kan du sikkert dra å se denne filmen, men det finnes bedre ting å bruke tiden på. Husk; livet er ikke så langt …