Jacobs Inferno

En gjesteanalyse av Tor André Sandum.

SPOILERALERT: Analysen inneholder et referat av filmen!

Filmen Jacob’s Ladder kom på kinoer i USA den 2. november 1990 og er regissert av Adrian Lyne. Den er skrevet av Bruce Joel Rubin. Filmen er en skrekk/psykologisk thriller og handler om Jacob Singer (Tim Robbins) som er en krigsveteran fra Vietnamkrigen. Han sliter tilsynelatende med PTS (posttraumatisk syndrom) etter krigen, og både hallusinerer og kommer opp med konspirasjonsteorier om at militæret må ha noe å gjøre med hallusinasjonene hans. Den viktigste andre rollefiguren i filmen er Jezebel (Elizabeth Peña).

Dramaturgisk følger ikke denne filmen en spesiell modell. Verken hollywoodmodellen eller aktantmodellen passer inn som en perfekt beskrivelse. Kronologien i filmen er ganske obskur. Det veksles relativt ofte mellom tre historier. Det som oppfattes som nåtid; hans liv sammen med kjæresten Jezebel. Det som oppfattes som fortid; hans gamle liv med eks-kona Sarah og deres tre sønner, hvorav én er død. Til slutt det som også oppfattes som fortid, om enn ikke like fjern som livet med Sarah; krigen i Vietnam.

Filmen starter med det som oppfattes som et tilbakeblikk til krigen, der hovedpersonen blir hardt skadet. Plutselig våkner hovedpersonen opp fra dette tilbakeblikket og er nå på t-banen på veg hjem. Allerede nå begynner ting å skje i filmen. Hovedpersonen ser skumle skapninger over alt, som også prøver å drepe ham. Etter hvert begynner han å mistenke militæret for å ha dopet dem med et eller annet stoff da de var i felten. Hans personlige forklaring blir at det er denne dopen som står for de hallusinasjonene han opplever. Han kontakter sine venner fra krigen, og finner ut at de også har slike hallusinasjoner. Deretter blir det en kamp om liv og død når noen av vennene hans tragisk blir drept, og han føler at han er den neste. Det er ikke nok med det. Han føler seg også ansvarlig for sin sønns død, og våkner stadig opp fra det som ser ut til å være drømmer.

For å ta et eksempel på dette: Jacob våkner opp i sengen sin ved siden av Sarah. Dette oppfatter vi som et tilbakeblikk, helt til han begynner å fortelle Sarah om en drøm han hadde der han bodde sammen med Jezebel. Da tar kronologien en helvending og vi oppfatter nå livet med Sarah som nåtid. Etter å ha snakket med sønnen sin som er i live, oppfattes livet med Jezebel som et fjernt mareritt der sønnen var død og alle hallusinasjonene bare var surrealistiske oppspinn i drømmen. Det som virkelig får oss til å lure er når han igjen våkner opp med Jezebel, og forteller henne om drømmen med Sarah. Dette ble litt kronglete forklart, men kort sagt drømmer han at han drømmer, for å så våkne opp i det marerittet han var så lettet over at var en drøm.

Jacob har kun noen faste og trygge holdepunkter i livet sitt, hvorav det mest framtredende i filmen er kiropraktoren hans. Det er her han søker sin trygghet når hallusinasjonene begynner å ta av, og når det står på som verst og Jacob tror han er i selveste helvete, sier kiropraktoren: «The only thing that burns in hell is the part of you that won’t let go of your life: your memories, your attachments. They burn them all away, but they’re not punishing you, they’re freeing your soul. If you’re frightened of dying and you’re holding on, you’ll see devils tearing your life away. If you’ve made your peace, then the devils are really angels freeing you from the earth».

Her kan det bli trukket paralleller til en av Meister Eckharts uttalelser: «Whatever state we find ourselves in, whether in strength or in weak-ness, in joy or in sorrow, whatever we find ourselves attached to, we must abandon. . . . You must give up yourself, altogether give up self, and then you have really given up … By renouncing yourself first, you then have renounced all things. … A man who loves God could give up the whole world as easily as an egg.» (Speech 30, DW II)

Filmen tar seg opp i både fart og spenning da han havner på et sykehus etter et drapsforsøk, og blir tatt med til ”røntgen”. Den som egentlig skjer er at han blir trillet gjennom mange korridorer, der alle hans mareritt ”ligger”. Det er avkuttede lemmer på gulvet, altså kan vi trekke paralleller til krigen i Vietnam. Lengre inn i korridoren ligger den forvridde sykkelen til sønnen, etter ulykken som faren føler seg ansvarlig for. Og til slutt, da han skal bli tatt røntgen av ser har Jezebel som står som en av legene. Han merker da også at de absolutt ikke skal ta røntgen av ham, men operere noe inn i hodet på ham. Han våkner i en vanlig sykeseng og får besøk av Sarah og de gjenlevende ungene. Linjene mellom hva som er virkelig og hva som er hallusinasjoner og drømmer blir mer og mer sløret jo lenger ut i filmen man kommer.

Filmen slutter med at Jacob møter sin avdøde sønn, som vil ha ham til å følge etter seg opp en trapp. Der blir alt hvitt og han stiger så inn i himmelriket. Det fantastiske med filmen er at i neste scene ser vi to feltleger fra krigen i Vietnam, som står over ham. Den ene sier at han kjempet tappert, men nå er død. Det geniale med dette er at det snur helt opp ned på kronologien, igjen! Det er nå vi skjønner at det er Vietnamkrigen som er nåtid, livet med Sarah som er fortid og at livet med Jezebel kun foregår i hodet hans.

Dette er så genialt fordi det spiller tilbake på det kiropraktoren sa om demoner og engler. Demonene var kun inne i hodet hans, og de var der for å klargjøre ham for døden. Når han hører seg selv gjenta det kiropraktoren sa, for så å ta det til seg kan vi sakte men sikkert høre hjertet hans stoppe. Det er da han dør, og det er da han er fortrolig med skjebnen sin. Det er derfor vi ser sønnen komme, og det er derfor han aksepterer at å følge etter sønnen vil bety å gi slipp på alt han elsker i det jordiske livet, og å tre inn i en ny tilværelse. Det å trekke paralleller til Meister Eckhart underbygger også dette, som vi kan se av sitatet lenger oppe.

Det er utrolig mange vendepunkt i denne filmen, men det største vendepunktet kommer allikevel rett etter klimakset. Klimakset er da han dør, og følger etter sønnen sin opp trappa, og det store vendepunktet kommer da kronologien én siste gang skifter og vi ser at Vietnam er nåtiden, og at alt vi har trodd at var livet hans egentlig var hans egen kamp med seg selv om det å dø eller overleve.

Denne filmen er en genistrek på det dramaturgiske planet, men alt må likevel bakkes opp på det tekniske, og det gjør det så garantert. Alle scener når en spenningstopp som avløses med et tilbakeblikk, som igjen når en ny spenningstopp før denne avløses med enda et tilbakeblikk eller en tilbakevending til det som oppfattes som nåtiden. Poenget jeg prøver å få frem er at dette ikke hadde vært mulig uten klipperytmen som filmen har. Her blir alt gjort riktig; det er rask klipperytme når det er spennende, og mer rolig klipperytme når det ikke er like spennende. Likevel er det mest viktige poenget her at filmens form følger filmens innhold. Dette vil for eksempel si at når det er på tide for Jacob å dø, og han egentlig har blitt enig med seg selv om at dette er det beste, så drar han til huset der han møter sønnen sin. Allerede på vei til huset blir klipperytmen roligere og ting går saktere. Jeg kan huske at jeg reagerte på dette, og da skjønner man seg at det nærmer seg slutten, på den ene eller andre måten.

Det ligger mange skjulte symboler i denne filmen, og de aller fleste av dem spiller vel egentlig på bibelallusjoner. For eksempel kan navnet ”Jezebel” være en slik bibelallusjon. I bibelen er Jezebel navnet på en ond kvinne, noe som kanskje ikke er så rart med tanke på at hun eksisterer i Jacobs fantasi der alle demonene ligger. Hun ”redder” ham også ofte fra å dø i denne fantasiverdenen, noe som egentlig er i strid med det Jacob kanskje prøver å oppnå, altså å gi slipp på livet. Navnet har gjennom århundrene blitt brukt som et eksempel på onde kvinner. Fra bibelen er hun en manipulativ person som mer enn noen andre prøvde å få frem en ond religion. Gjennom kristen tradisjon er hun en person som er sendt fra Gud for å prøve å overtale Guds engler til å bryte Guds ord, og dermed sende dem til helvete. Jezebel kan i filmen være en slik person sendt fra Gud for å teste om Jacob har et rent sinn eller er tilbøyelig til å synde, og om han er rede til å tre inn i Guds rike.

Andre navn som kan trekkes inn her er sønnene til Jacob. Den ene heter Eli, som er et annet navn på Gud, eller ”The father of all Gods”. Dette skaper en forståelse hos oss som ser filmen for at kanskje det livet da han var gift er det riktige livet å gå til. Hans avdøde sønn heter Gabe, og er også den som til slutt viser ham lyset. Gabe er en forkortelse for Gabriel, som er Guds budbringer i følge Bibelen. Gabriel er sannhetens ånd, og noen mener også at han er en personifisering av Den Hellige Ånd. Alle disse allusjonene gjør at man forstår at livet med Jezebel egentlig er et liv fullt av synd, og at det riktige livet ligger hos Sarah.

Hele filmens setting får meg til å trekke store paralleller til skjærsilden, men filmen kan likeså godt tolkes i en vitenskapelig kontekst. Det er mange tegn i filmen som peker mot kristen tolkning, men den inneholder uansett en universal melding; alle skal dø en gang. Dette er noe vi bare må innfinne oss med. Enten vi er heldige å få oppleve å bli gamle og grå sammen med den personen vi elsker, eller vi blir frarøvet livet vårt på jorden i noe så meningsløst som krig, så skal vi alle dø en gang. Vår oppgave som mennesker er å akseptere dette, og å innfinne oss med denne skjebnen når tiden kommer, enten vi er kristne eller ei.

Det er noen logiske brister i denne filmen. Hvordan kunne egentlig Jacob bli fortalt om hallusinogenet som militæret brukte til å eksperimentere på dem, hvis livet som han ble fortalt dette i egentlig kun eksisterte i hodet hans? Det er tydelig at det faktisk skjedde noe med dem, fordi vi kan se dette i det som egentlig er nåtid i starten av filmen. En av de logiske forklaringene jeg har på dette, er at han skapte personen som fortalte ham dette og denne fortellingen inne i sitt eget hode for på en eller annen måte å rettferdiggjøre det som ble gjort mot dem, slik at han slapp å føle at han måtte ta hevn. Han skapte denne historien for lettere å kunne kvitte seg med det jordiske livet og tre inn i det neste. Dette tror jeg er den mest sannsynlige teorien. En annen er at Jacob er skaperen av hallusinogenet. Det er han som ble satt av militæret til å lage noe så forferdelig for å slippe fengsel. Dessverre for denne teorien er det ting som strider mot den. Gjennom hele filmen er Jacob fremstilt som en god person, og ikke en massemorder som ville fremstilt et slikt stoff. Vi får inntrykket av en god mann, som egentlig har blitt frarøvet livet sitt i krig. Han klatrer ”Jacob’s Ladder”, en stige av valg. Han må velge mellom det enkle postmannlivet fullt av festing, eller det vanskeligere livet der han må prøve å forstå sin sønns død og vende tilbake til det kjedelige, men mer tilfredsstillende gifte livet.

Jeg synes denne filmen er intet mindre enn genial. Personlig er jeg ikke engang fan av sjangeren, men denne får meg til å lure på å bli en skikkelig skrekk/thriller-fan. I utgangspunktet stiller denne filmen garantert flere spørsmål enn den besvarer, men etter hvert som man begynner å tolke og etter hvert som historien utfaller seg blir alt bare mer og mer logisk før du til slutt får deg, etter min mening, TIDENES aha-opplevelse. Filmens egentlige budskap og mening er vel det om evig fred med deg selv, og om det virkelig finnes noe slikt som et liv etter døden. Det, og at man bør få mest mulig ut av livet mens man kan. Livet kan plutselig være over, og man bør nyte det. Man bør finne en posisjon i livet sitt som man trives med. Få noe ut av livet ditt, for du lever bare en gang på jorden. Et eneste lite minus med filmen er at du kanskje bør kjenne til betydningene bak de forskjellige bibelallusjonene i filmen før du får hundre prosent utbytte av den, selv om dette ikke står i veien for en utrolig filmopplevelse.

Tor André Sandum

Til sammenligning kan du lese Eivind Nordengens analyse her.