Nokas

Truls Pedersen Aagedal har anmeldt den kinoaktuelle filmen Nokas, regissert av Erik Skjoldbjærg.

Nokas – en film uten protagonist

Filmen begynner med en saktefilmsekvens i begynnelsen av ranet mens diverse fakta dukker opp på skjermen. Etter dette og tittelen til filmen så hopper vi tilbake i tid til før ranet begynte og vi blir sakte men sikkert introdusert med viktige personer som står på hver sin side av saken. Det føles litt klisjé ut på hvordan karakterene blir presenterte, men likevel så er det en underliggende følelse av at det er noe nytt. Sannsynligvis fordi man blir introdusert til saken fra alle vinkler. Kort sagt er det realismen og allsidigheten til filmen som gjør den så sterk.

Det jeg liker minst med filmen er at den i det hele tatt er laget. Ikke fordi det er for kort tid etter eller at man ikke burde vekke opp minner, men nettopp fordi at dette er en film jeg gjerne hadde hatt lyst til å lage selv. Det irriterer meg enda mer at jeg ikke tror jeg ville klart å lage den bedre selv. Dette er en veldig gjennomført film, men den har noen svakheter.

Skuespillerne er ikke profesjonelle, noe som forsterker realismen. Dette er for så vidt greit bortsett fra at det er to av skuespillerne som irriterer meg en del under filmen. David Toska og syklisten med gul jakke som blir holdt som gissel har begge svakheter. Toska har feil dialekt og virker ikke like autoritær som han kanskje burde vært. Når det kommer til syklisten så er irritasjonen stort sett plassert på ett enkelt klipp. Han kaster seg ned for å unngå skudd da ranerne skal til å kjøre vekk. Da han egentlig burde se redd ut så får han et plutselig glis. Sannsynligvis var det ment som et tegn på frykt, men skuespillet er så svakt at det ligger litt å vipper mellom “jeg er redd” og “dette er morsomt”.

Bildekomposisjonen er enkel og veldig klisjé med unntak av at man har ekstremt liten dybdeskarphet. Så liten at det til tider nesten er slitsomt for øynene. Lyden er som tatt ut av en høykvalitets dokumentarfilm, med unntak av noe merkelig musikkbruk under intro og end credits. Svakheten her er at musikken som brukes føles litt feil i begynnelsen og veldig feil i slutten av filmen. Stort sett fordi det ikke er samme type musikk, noe som gjør at den klarer å ødelegge den røde tråden.

Et annet sted den bryter med den røde tråden er at Toska sier: “…Nordens største…!”, mens på kinoplakaten så står det “Filmen om Norges største ran” eller lignende. Ikke at dette er så veldig viktig, men likevel noe som klarte å irritere meg.

Fram til nå har fokuset ligget veldig mye på det som er dårlig med filmen. Hovedgrunnen til dette er at det stort sett er realismen og dokumentarfølelsen som trekker filmen opp. Samtidig har man også allsidigheten og effektivitet i historien ved at den klarer å holde på spenningen stort sett hele veien. Det største med filmen er likevel at den i et av de siste klippene der politimannen blir funnet død, så blir jeg nesten følelsesmessig påvirket. Dette er rett og slett en veldig god film uten protagonist. Da jeg så Max Manus for første gang sist jul, så tenkte jeg at dette var Norges største film noen sinne. Etter å ha sett denne er jeg ikke sikker lengre.

Anmeldt av Truls Pedersen Aagedal