Shaun of the Dead

Zombieparodi fra Edgar Wright.

Ettersom jeg ikke kunne kalle meg Edgar Wright-fan uten å ha sett alle filmene hans, satte jeg meg ned for å se Shaun of the Dead. Jeg har fått gode anbefalninger om filmen, så forventningene var skyhøye og jeg gledet meg til en god dose zombiehumor. Jeg ble nok litt skuffet.

Dette var Wrights første spillefilm så det er nok naturlig at han har blitt en del bedre med sine to neste (Hot Fuzz, Scott Pilgrim vs. the World). Derfor tilgir vi Wright noe, men jeg hadde kanskje håpet på mer.

Les også Scott Pilgrim vs. the World

Vi kjenner igjen stilen: det absurde mot det veldig hverdagslige. De store kontrastene skaper humoren. Her møter vi Shaun (spilt av Simon Pegg) som sliter med en gorilla av en romkamerat og problemer med dama. I det hele tatt går livet ingensteds. Av uforklarlige grunner dukker det plutselig en haug med zombier opp som prøver å bite dem eller drepe dem. Shaun bestemmer seg for gjøre noe med saken og få alle i sikkerhet.

Nå har jeg aldri vært en sånn særlig zombiefilmfan, og jeg ser stort sett parodiene. Dette gjør at jeg sliter med å ta en del av referansene – for de er det nok mange av. Kanskje bør jeg sette meg ned med en haug med zombiefilmer og pløye meg gjennom før jeg ser Shaun of the Dead på nytt, og forhåpentligvis får et bedre inntrykk.

For på meg manglet filmen mye av den humoren som finnes i de senere av Wrights filmer. Det er ikke at den ikke er morsom, men den er ikke hysterisk, og man sitter der og er litt usikker på hvordan man skal føle, da det virker lett og lystig i det ene øyeblikket, og dødsens alvorlig i det neste. Noe av det føles litt tilfeldig, og kanskje hadde det vært bedre og strammet det litt opp.

Men for all del – det er mye bra her og. Hvordan alle unngår å oppdage dette merkverdige fenomenet som foregår, og hvordan Shaun og Ed (Nick Frost) tar en zombie for å være full. Hvordan de parodierer stresseffekten som skrekkfilmer vanligvis overdriver noe enormt, ved å senke tempoet noe enormt (og bruke tiden på å kaste vinylplater på de levende døde), er forfriskende i begynnelsen, men virker mer slitsomt utover filmen.

Uansett er det en morsom film, og det blir kanskje feil å skulle kritisere en regissørs første film ved å sammenligne den med de senere filmene – det burde vel være omvendt? Derfor kommer jeg ikke med noe konkluderende terningkast her, men får heller vente til etter jeg (eventuelt) har sett en haug med zombiefilmer …