The Good, the Bad and the Ugly

Fantastisk i stua, best på kino!

The Good, the Bad and the Ugly (eller Il buono, il brutto, il cattivo) er stort sett regnet som den ultimate western, rettere sagt; spagettiwestern. Sergio Leone leverte i 1966 en film vil stå i historiebøkene for all tid.

I anledning Filmklubben i Lillehammers visninger, ble Den Gode, den Onde og den Grusomme, (som da altså er den norske tittelen) vist – på ekte filmrull, slik som det skal gjøres. Her er alle digitale restaureringer borte og vi får en ekte filmopplevelse.

Det handler ikke om tunge, melodramatiske plot eller interessante karakterutviklinger. Det er mann mot mann i en hard verden. Clint Eastwood leder an som den ”gode” Blondie, sammen med Eli Wallach som Tuco, den ”grusomme” og Lee Van Cleef som den ”onde” Angel Eyes, i jakten på en stor sum penger. Det er den klassiske røverjakten etter gull, og ingen er vel spesielt verre enn den neste.

Jeg skal ikke forklare noe mer av historien enn dette, for har du ikke sett filmen før, er det jammen meg på tide.

Selv om filmen varer i nesten tre timer, er det tre vel utnyttede timer å se denne filmen. Det blir aldri kjedelig; det er både spennende og humoristisk, og med Ennio Morricones uforglemmelige score gir det en aldri så liten følelse av ærefrykt.

Man kan selvfølgelig se filmen på DVD eller i en enda mer glatt Blu-ray, (noe som selvfølgelig er enklest, da den veldig sjelden går på kino, og filmrullene er litt vanskelig å få tak i), men stort sett er film best på kino, noe The Good, the Bad and the Ugly virkelig viser.

Men for all del: se den uansett!

Og BTW: Selv om filmen skal foregå i USA under borgerkrigen, er det en italiensk film. Så å si alle skuespillerne, bortsett fra hovedrolleinnehaverne, var italienske og snakket italiensk på filmen, mens Eastwood, Wallach og Van Cleef ble dubbet. I den engelske variantene er alle bortsett fra de tre nevnte dubbet.