Fritt Vilt 3

En oppklaringsfilm med veldig lite oppklaring.

Fritt Vilt 3, regissert av Mikkel Brænne Sandemose, er, som tittelen antyder, den tredje filmen i Fritt Vilt serien. Jeg har sett den første, men av forskjellige grunner ikke sett den andre. Dette skulle likevel være en slags prequel til disse, noe som gjorde at de forrige filmene ikke var så viktig.

Jeg burde kanskje advare om spoilere her, men det er ikke så viktig, for historien i Fritt Vilt 3 er egentlig såpas fraværende, eller i det minste klisjéfylt, at den er like effektfull om du hadde lest gjennom manuset før du så den. Poenget er at man skal bli skremt.

Men la oss ta det som er av historie, da. Vi starter med det som skulle være denne forfortellingen til de to første filmene. Hvordan ble den hettekledde morderen til. Vel, det får vi vel egentlig ikke vite noe særlig mer om her heller, bortsett fra noen klipp der en 11 år gammel gutt dreper foreldrene sine på et høyfjellshotell, i 1976. Denne historien kunne vært interessant og utdypet, og det var vel kanskje dette vi hadde håpet på å få forklart. Det mener tydeligvis ikke produsentene, som heller sender oss 12 år frem i tid; til det mørkeste 80-tallet. Historien her? Ungdom på tur som en etter en blir massakrert av hettemannen.

Altså er det en meget skuffende film hvis man er ute etter forklaringer. Filmen, som i følge reklamene skulle være en slags oppklaringsfilm på mysteriene, stiller flere spørsmål enn du hadde før du kom inn i kinosalen.

Ok, men skrekkfilm i 1980-tallsvariant, da? Vel, blant ellers så tamme og kjedelige replikker dukker det opp et og annet 80-tallsuttrykk, samt at filmen kjører popmusikk i bakgrunnen fra tiden. Og dette er vel egentlig det eneste vi har av assosiasjoner til dette tiåret. Det fungerer nesten i praksis som en remake av alle ungdom-på-tur-skrekkfilmene som finnes.

_{Kim S. Falck-Jørgensen, Ida Marie Bakkerud og Pål Stokka i Fritt Vilt III. (Foto: Fantefilm AS)}

Så hvor godt fungerer dette da? Som jeg skrev er replikkene ofte kjedelige og føles lite realistiske. I hovedsak ganske klisjéfylt. Men siden det er en skrekkfilm tillater vi dette. Dessverre er ikke skuespillet noe særlig heller. Publikum får aldri noe særlig forhold til karakterene, man vet nesten ikke hvem man skal heie på. I den første Fritt Vilt filmen fikk vi tid til å bli kjent med karakterer som også har personlighet. Den eneste av de seks ungdommene som hadde en nærhet av personlighet (før alle mister all hemning og løper hysterisk gjennom skogen), var den som ble drept først.

Så har vi skrekkfilmlogikken, da. Hvor mange lite rasjonelle valg gjør man i en setting som dette? Jeg fant meg selv leende av ting som egentlig skulle være skummelt, fordi karakterene gjentatte ganger gjorde akkurat det motsatte av det de burde gjort. Eksempelvis gå inn i et mørkt hus med ei dunkende dør, når man er livredd og vet det er en morder på ferde.

Heldigvis er det ikke bare ris filmen fortjener. Den tekniske kvaliteten er stort sett god, og igjen greier filmskaperne å gjøre norsk natur skummelt (til mindre begeistring for Norsk Turistforening, kanskje?) Og den greier også å få meg til å skvette – et par steder kanskje. Men det er også dette som er filmens mål. Du skal skremmes, og slippe å tenke på slike ting som logiske sammenhenger.

For min del ble det nok likevel mer underholdende å høre på andre publikummere som skrek til.