A Matter of Life and Death
Ordentlig britisk komedie om liv og død!
Britiske Michael Powell og Emeric Pressburger står bak en lang rekke filmer fra 1940- og 1950-tallet. Av de mer kjente filmene deres finner vi The Thief of Bagdad (1940), ’I Know Where I’m Going!’ (1945) og The Red Shoes (1948). De regnes som et av de mest bemerkelsesverdige forfatter- og regissørteamet i verdens filmhistorie. Deres stil kjennetegnes ved nøkterne krigsfilmer, uventede tematiske og stilistiske motsetninger. (Steven Jay Snider: 501 Filmregissører, 2007)
A Matter of Life and Death (1946) er et godt eksempel på nettopp dette. Det er en humoristisk satire på religion, rettsystem og psykologi, og det hele settes inn i en filosofisk problemstilling.
Filmen åpner med en sekvens av en reise gjennom verdensrommet, (slik man da så det for seg mange år før mennesker hadde sett det selv), og gjør oss nærmest små og ubetydelige der vi sitter i kinosalen. Det perfekte utgangspunkt for en filosofisk diskusjon. Etter hvert møter vi piloten Peter Carter (spilt av David Niven) som gjør sin tilsynelatende siste radiosamtale med June (Kim Hunter) på den amerikanske basen i England. Flyet er på hjemtur fra et mislykket tokt og han må til slutt hoppe ut i tåken.
Her skulle vel historien egentlig sluttet, siden ingen kunne overleve et slikt fall. Men på grunn av en glipp fra englenes side i Himmelen, døde han ikke. Han møtte heller igjen June og ble med ett stormende forelsket. Problemet kommer da når Himmelen vil hente ham opp dit han egentlig burde høre til. Det blir en kamp om liv og død og Peter må bevise sin kjærlighet for å kunne få fortsette å leve på jorden.
Det er en veldig morsom og underholdende film. Vi får se kontrastene mellom de virkelig erketypiske britene mot staute amerikanere. I tillegg er franskmenn aldri så fransk som i en engelsk film. Skuespillet er godt og det er engasjerende karakterer som driver oss gjennom denne fantastiske historien. Filmen lager nesten en parodi av filmmediet i seg selv, eksempelvis med hvordan Himmelen er i svart/hvit, mens jorden er i farger, og engelen Conductor 71 (Marius Goring) uttaler med fransk aksent at «One is starved for Technicolor up there.»
«One is starved for Technicolor up there.»
Spesialeffektene er også ganske troverdige. Tidsstoppingen fungerer overbevisende, og den store rulletrappen til Himmelen er et snedig element.
Det er lett underholdning, men typisk nok for en del britisk film: humor med snert, og alltid noe som ligger og lurer mellom linjene. Kanskje er det en slags forløper til Monty Python?
Forresten er alle filmene av regiduoen som jeg nevnte i begynnelsen av omtalen vist på Cinemateket i Lillehammer, med unntak av The Red Shoes som vises neste torsdag (28.10.10)