Donnie Darko

Donnie Darko er en annerledes film – spørsmålet er hvor godt det fungerer.

Lillehammer Filmklubb hadde sin andre visning på Lillehammer Kino denne lørdagen, og det var nå Richard Kellys kultklassiker Donnie Darko som stod på programmet. Jeg hadde sett filmen tidligere, og hadde ikke verdens beste syn på filmen på forhånd. Kanskje skulle dette endre synet?

Selve filmvisningen bestod av litt små tekniske problemer, spesielt med filmrullen. Jeg nevnte at med visningen av The Good, the Bad and the Ugly, var all digital restaurering tatt vekk, da det var en del støy på bildet. Med en film fra 1966 er dette noe av sjarmen. Donnie Darko fra 2001 hadde nesten like mye støy, eller skade på filmen, og det var kanskje ikke så sjarmerende. Lyden var også spilt i stereo, noe som fungerer fint, men jeg følte at man kanskje kunne ha utnyttet surroundanlegget i kinosalen noe bedre. Men selv med litt småproblemer (ja, jeg forstår godt at det sikkert var en billig kopi, i og med at publikumsantallet ikke er skyhøyt), var det en hyggelig opplevelse. Å se film i 35 mm. på det store lerretet er alltid noe i seg selv. Det blir liksom ordentlig kino ut av det.

Så var det selve filmen, da. Donnie Darko er blitt en kultklassiker etter at den ble lansert i 2001. Den handler om tenåringen Donnie Darko (spilt av Jake Gyllenhaal) i 1988, som sliter med sin psykiske helse. Hele filmen er en studie i hans psyke – hvordan han ser ting, snakker med kaninvennen Frank, og hvordan han må gjøre alt Frank beordrer ham til; enten det er å oversvømme skolen eller brenne ned et hus.

Rundt ham og familien begynner merkelige ting å skje. Det starter med en jetmotor fra et fly som detter ned i taket på huset. Hadde det ikke vært for Donnies tilsynelatende søvnvandring ville han blitt drept av krasjet. Donnie får også en illevarslende beskjed om at verden kommer til å gå under om litt under en måned.

I tillegg til overnaturlige jetmotorer skjer det ting i den lille amerikanske byen også. En ganske så konservativt kristen front begynner å få overtaket på skolen og samfunnet. En av de mer liberale lærerne får sparken, og rasistiske tendenser sprer om seg.

Det er ikke noe realistisk univers filmskaperne viser på lerretet. Hele filmen virker klaustrofobisk både i form og tematikk. Karakterene er også mer som karikaturer på stereotyper. Klisjeene er mange, for å si det slik. Skuespillet virker til tider teatralsk og kraftig overspilt, noe som kan være med på å styrke den mer ekspresjonistiske stilen filmen til tider prøver seg på. Man finner også elementer av fransk cinéma du look; film som er ment for det visuelle sin skyld, selv om tematikken her er kanskje det viktigste.

Det hele blir bare mer og mer surrealistisk. Donnie begynner å utforske tematikken rundt tidsreising, og det hele baller på seg til filmen plutselig når sitt store klimaks og avslutter uten at du egentlig har fått svar på noe som helst.

I det jeg oppsummerer hvordan filmen fremstår, finner jeg mye positivt å si om filmen. Den har for eksempel ikke noe mål om å virke realistisk, og greier å få oss til å se verden gjennom Donnies øyne. Dette kan nesten sammenlignes med Stanley Kubricks A Clockwork Orange (1971). Selv om scenarioene ikke er like trange, greier den også å få frem en klaustrofobisk og angstfylt, ekspresjonistisk stil, nesten like godt som klassikerne fra den tyske ekspresjonismen.

Til nå høres det hele veldig flott ut. Vel, likevel er det for meg en del ting som ikke stemmer. Da jeg så filmen for første gang var jeg ganske skuffet, da jeg hadde fått gode anbefalinger. Inntrykket ble nok dessverre ikke rettet opp denne gangen. For selv om det er mye kvalitet i filmen, føler jeg at den prøver å være noe den egentlig ikke er: dyp. Tematikken blir ganske overfladisk, og i og med at vi ikke kommer noe særlig mer inn i temaene som presenteres, får vi liksom ingenting ut av det. Jeg føler at det virker litt desperat å skulle bruke en snakkende (og fryktinngytende) kanin som den mentale hallusinasjonen. Filmen stiller til tider spørsmål om hva som er drøm/visjon og hva som er virkelighet, men overskygger hele tematikken med tidsreising og ormehull. Du sitter igjen med at den eneste logiske forklaringen er noe som absolutt ikke burde vært svaret.

Donnie Darko er kanskje en film som man enten liker eller ikke liker. Jeg kjenner flere som elsker filmen og dets mystiske fremstilling, men personlig føler jeg ikke at filmen helt greier å gjøre det den utgir seg på.

Men det er lov å være uenig, så skyt løs!