Trolljegeren

Årets mest kreative, norske film!

Jeg skal nå spare filmen for enda et dårlig ordspill om tusser og troll, for det trenger den ikke. Trolljegeren er en av årets mest kreative og friske filmer.

Du har vel helt sikkert hørt en del om den. Det startet jo med noen klipp som skulle være virkelige opptak, før det etter hvert ble avslørt at det var en spillefilm det var snakk om. Det er selvfølgelig naturlig å dra sammenligninger her med Blair Witch Project (Daniel Myrick, Eduardo Sánchez, 1999), både med promotering og gjennomføring. Likevel blir det noe helt annet.

Ideen er like genial som den er enkel. Hva om det finnes noe staten har prøvd å holde skjul i lang tid? Hva om det finnes troll?

Så spørsmålet er da; greier regissør André Øverdal å lage skrekkfilm av norske troll? Nei, skrekkfilm blir det nok ikke, (selv om den til tider kan være noe skremmende, og er en MYE bedre film enn Fritt Vilt 3), men det gjør heller ingenting. Filmens sterkeste side er nemlig hvordan den gjør troll til løsningen på mange spørsmål. Eksempelvis tror jeg nok mange kommer til å endre mening om de såkalte ”monstermastene” etter å ha sett denne filmen.

Filmen åpner med en rekke tekstplakater som forteller at Filmkameratene mottok disse opptakene og har grovredigert det. De stiller spørsmål med hvorvidt det er en spøk eller om det er ekte, men de konkluderer med at det må være ekte. Videre kommer opptakene til tre studenter ved Høgskolen i Volda, som skal undersøke noen mistenkelig bjørnedrap. De møter på jegeren Hans (spilt av Otto Jespersen), som viser seg å være noe helt annet enn en ulovlig bjørnejeger.

Otto Jespersen gjør en god figur i filmen. Selv om vi kjenner ham godt fra før, viser han her styrke til å gjøre andre ting enn standup-komedie. Det er få andre skuespillere jeg kunne tenkt for meg i rollen, (og skulle det lages en amerikansk remake, som ryktene sier, er det bare Harrison Ford som kunne klart det bedre). Otto Jespersen er Norges Indiana Jones.

Ungdommene i filmen overbeviser også som den type skrekkslagne ungdommer de skal være. Litt større problemer har jeg med troverdigheten da Robert Stoltenberg dukker opp som en blanding av Ali og Pirka. Det er et morsomt innslag, men filmen hadde fint kunne klart seg uten. Knut Nærum har også sin rolle, noe han gjør ganske bra. Forskjellen på disse birollene er at Stoltenberg overspiller mens Nærum underspiller, og her gjør det seg best å gjøre seg minst mulig.

Filmen er ikke avhengig av sketsjer for å være bra. Det er avsløringen som gjør det morsomt, alle referansene til folkeeventyrene (man tror vel ikke på Gud og Jesus?). Filmen har fått ganske mye skryt for overbevisende CGI (dataanimasjon, for dem som ikke visste det …), og de er absolutt troverdig nok. Troll har aldri virket så levende før, og det er nok et bevis på at disse skapningene hører hjemme i den norske naturen.

For den norske naturen er kanskje noe som også gjør denne filmen bra. Det starter med en reise nedover Vestlandet og ender i Jotunheimen. Og moskusen fikk plutselig en helt ny betydning i det norske økosystemet.

Filmen greier også å overbevise som amatøropptak. Sånne små detaljer som at de to forskjellige kameraene de bruker har litt forskjellige egenskaper, og at klippene ser mye bedre ut etter at de får en profesjonell fotograf med dem, er med på å løfte helhetsinntrykket.

Og i det filmen var ferdig sitter jeg igjen med et ønske om at denne filmen var reell, at det virkelig fantes troll, og at staten har en hemmelig avdeling for denne merkelige skapningen.

Morsomt er det også at filmen har fått nesten mer oppmerksomhet i utlandet, og skal vises i store deler av USA.