Jakten

Norsk modernistisk film fra 1950-tallet. Høres det fristende ut? Vel, det er ikke så ille som det høres ut.

Faktisk er det ikke så ille i det hele tatt. Jakten er regissert av Erik Løchen og hadde premiere i 1959. Det regnes som en av de aller første modernistiske filmene i Norge, med inspirasjon fra de europeiske bølgene på omtrent samme tid. Dette var i midlertidig noen år før denne bølgen skulle få sin innvirkning på den norske filmen, så på mange måter kan du si at Løchen var forut for sin tid.

For dere som ikke er helt med når jeg snakker om nye bølger og slikt, kan jeg prøve å gi en kort oppsummering her. På 1950-tallet hadde filmen vært et populært medium i over et halvt århundre. Det var altså blitt en del av livene til folk. Men mange mente at filmen hadde blitt en masseprodusert vare uten noe særlig kreativitet og oppfinnsomhet lengere. Det var stort sett Hollywood som fikk høre det, men de fleste andre land hadde også en industri som satset mer på kommersielle filmer enn kunstneriske visjoner. Norge var intet unntak, og 1950-tallet var stort sett preget av publikumssuksesser uten noe særlig annen mening enn å tjene penger.

Som et alternativ til alt det tradisjonelle og all “realismen” i formspråk, dukket det opp flere modernistiske bevegelser. Mange har vonde følelser knyttet til dette ordet, og traumatiske opplevelser fra skolen med norsklærere som presser på deg dette uutholdelige begrepet. Likevel finnes det heldigvis lyspunkter i modernismen. For poenget var jo nettopp å være et alternativ til det vanlige. Og da mange produkter beklagelig nok har fått stemplet “sær” i pannen, finnes det mye kvalitet som man gjerne går hus forbi og som absolutt fortjener mer annerkjennelse.

Derfor har jeg da plukket frem en norsk, modernistisk film fra 1959 som et eksempel på nettopp dette. Jakten er ingen sær film. Likevel benytter den mange modernistiske grep, som gjør det hele enda mer underholdende. Den hopper frem og tilbake i tid, og den benytter et metaperspektiv, da fortellerstemmen snakker til karakterene. Det hele lar seg bedre forklares ved å se åpningsscenen i videoklippet nedenfor.

Som lensmannen sier handler det om “to karer og et kvinnfolk, og at det var et vådeskudd.” Vi følger de tre menneskene under en tur på fjellet for å jakte ryper, men det er tydelig at det egentlig ikke er den type jakt som er viktigst. Guri (Bente Børsum) er gift med Bjørn (Rolf Søder), men også Knut (Tor Stokke) er forelsket i Guri. Dette fører til dramatiske hendelser på fjellet, og gradvis får vi en større forståelse for det hele.

Jakten blir altså et norsk svar på de franske bølgene, med Francois Truffauts På vei mot livet (1959), og den meget betydningsfulle Til siste Åndedrag (1960), av Jean-Luc Godard. Den nye norske bølgen var ikke særlig stor, men filmene viste seg å skulle få stor betydning. Pål Løkkeberg fortsetter med Liv i 1967, som er enda mer inspirert av den franske stilen.

Så hvis du en dag skulle sette deg ned og få lyst til å se en gammel norsk film, med en sluntrende og løssluppen fortellermessig oppbygging, så er Jakten absolutt filmen for deg!