Utryddelsen

En sterk fortelling om jødeutryddelsen i Paris under andre verdenskrig, men som sliter litt med å fange tilskueren hele tiden.

Roselyne Bosch står bak den franske filmen La rafle., eller Utryddelsen som den heter på norsk. Den forteller historien om da 13 000 jøder ble innestengt i en stadion i Paris før de ble sendt videre til konsentrasjonsleirene. Det er en sterk fortelling, men ikke uten svakheter.

Øverst på rollelisten står Jean Reno og Mélanie Laurent. Sistnevnte er kjent fra en Quentin Tarantinos krigsepos Inglourious Basterds, som står i meget sterk kontrast til denne filmen. Likevel er det ikke disse personene det handler om. Vi følger egentlig et lite jødisk nabolag som blir tatt med til leirene, men holder oss for det meste rundt en familie. Moralen lyser av familiesamhold i denne perioden av filmen. De blir tatt med til en stor stadion, der 13 000 andre jøder holdes fanget. Reno og Laurent er henholdsvis en doktor og sykepleier som prøver å hjelpe så mange de kan, og hele tiden må kjempe mot politiet som ”bare følger ordre”.

I tillegg til denne historien får vi se hvordan de franske politikerne i Vichy handler med tyskerne om utsendelse av jøder. Oppå det hele får i innimellom noen klipp av Adolf Hitlers tilværelse i Berghof (eller ”ørneredet”; Hitlers feriested), der de koser seg med kaker og musikk. Strengt talt var vel ikke disse sekvensene nødvendig for historien, men skaper en god kontrast til det harde livet for jødene i Frankrike.

Og særlig mer handling er det ikke, men det trengs vel kanskje heller ikke. Historien er sterk nok, men klarer ikke helt å få frem det store engasjementet i meg. Det er flere grunner til det:

For det første fortelles historien med ganske mange karakterer, og selv om vi samler oss om noen få mot slutten, har vi ikke rukket å bli ordentlig kjent med dem. Dette gjør at vi ikke helt får den tilknytningen til karakterene som vi trenger. Jean Reno, en av Frankrikes absolutt mest kjente skuespillere, dukker ikke opp før halvveis i filmen. Han har personlighet nok til å ta over showet, men må kjempe mot manuskriptet som gir ham mindre plass. Mélanie Laurent gjør en grei jobb som en protestantisk sykepleier som vil ofre seg for saken, men er på langt nær så god som i Tarantinos film. De som gjør det best er nok barna, som vi også delvis følger historien fra. Hugo Leverdez er kanskje den mest fremtredende, som Jo Weismann.

For det andre føles ikke brutaliteten og undertrykkelsen nok. Det er nesten ingen som blir drept (på filmen, vel og merke), noe som ellers er ganske vanlig for krigsdrama. Filmskaperne kunne med fordel gjort filmen mer brutal, for å sette kontrasten mot de hyggelige familiestundene som dukker opp. Dette gjør igjen at vi ikke helt får det følelsesmessige engasjementet til karakterene som vi trenger. Det blir nesten (og det er vondt å si det), likegyldig om karakterene greier seg.

Men for all del, det er mye bra her også. Hvordan den følger barnets uskyldige blikk gjennom deler av filmen er en interessant vri, (men hadde dette vært gjennomført gjennom hele filmen, kunne det blitt noe helt nytt!). Filmen er vakkert filmet, og spesielt morsomt er det å se hvordan karussellen utenfor Sacré-Coeur på Montmartre spiller en viktig rolle for filmens syklus.

Så alt i alt er det ikke en dårlig film; det er heller en ganske bra film. Problemet er bare at den kanskje ikke gjør nok ut av seg til å virkelig fange vår interesse. Vi har jo hørt historien før, det er ikke noe nytt – bare enda en skildring av de slemme tyskerne som ødelegger freden og roen for jødene. Den mangler den gløden som eksempelvis Schindlers Liste (Spielberg, 1993), Pianisten (Polanski, 2002) og Livet er herlig (Benigni, 1997) har. Kanskje begynner historien å bli litt oppbrukt, (ok, noen vil kanskje se det som en lite respektfull påstand, men bare tenk på de som utnytter historien for kommersielt bruk i filmbransjen, da). Den tilføyer ikke noe særlig nytt. Da Max Manus hadde premiere, ble det diskutert hvorvidt filmen var for lite nøytral til å være en god krigsfilm. Uansett, Norge trengte en storfilm, men Utryddelsen er verken en blockbuster eller en særlig reflektert film. Den gjør det den skal, men ikke noe særlig mer enn det.

Da ble det kanskje litt vel mye kritikk her, for det er, som nevnt, slettes ingen dårlig film, men ingen nyskapende film heller. Vi får en happy ending deluxe på slutten, noe som selvfølgelig kan diskuteres hvorvidt fungerer eller ikke, men personlig likte jeg avslutningen.

Så vil du se et krigsdrama med god moral og en lykkelig slutt, er det bare å komme seg på kino!