Sansenes Rike

Den japanske filmen Sansenes Rike har en ekstrem visuell form, men er samtidig en vakker og flott film.

Før Lillehammer Filmklubb viste Sansenes Rike på kinoen ble det holdt en kort introduksjon av filmen. Og sjelden har jeg hørt en lignende omtale av en film. Filmen skapte mye oppstyr da den ble vist i filmfestivalen i Cannes i 1976, og ble omtalt som årets virkelige skandalefilm. I Norge har det vært mye frem og tilbake hvorvidt det skulle være lov å vise filmen, og senest ble den forbudt i 1999. To år senere ble den lovliggjort igjen, men det er faktisk ikke mer enn ti år siden det ikke var lov å vise Sansenes Rike i næringsøyemed her i landet.

I dag er den regnet som en av de store historiske filmskattene – og det med god grunn. Årsaken til den store debatten ligger i filmens ekstreme, eksplisitte og visuelle skildringer av seksuelle handlinger. Mange trekker assosiasjoner til pornografien i form og stil.

Så det var ikke med liten grunn jeg var spent på hva i alle dager dette var for en film. Ville den leve opp til introduksjonen?

Ja, så absolutt! Men Nagisa Oshimas film er slettes ingen pornografisk film. Det er en film om begjær og besettelse, om sjalusi og kjærlighet – den helt ekstreme, konkrete kjærlighet. Man skal stålsettes for å takle de sterke bildene, men ser man forbi dette oppdager man at det er en veldig flott og vakker film.

Og sterkere blir historien da den er basert på virkelige hendelser. Vi befinner oss i 1930-tallets Japan, der Sada arbeider som prostituert. Hun innleder et forhold til Kichi, ektemannen til bordellmammaen. Forholdet blir mer og mer intenst, og det hele utvikler seg til en besettelse. Sada føler seg avhengig av mannen, og Kichi lar seg villig føre med. Det er det ekstreme av det ekstreme, og den uunngåelige enden inntreffer til slutt.

Oshimas filmer var ment som et motstykke til de mer ”main-stream” filmene som kom fra Japan på denne tiden, og vi kan lett sammenligne bevegelsen med de nye bølgene som flommet i Europa på 1960- og 70-tallet. Oshima benytter en tydelig visuell stil gjennom hele filmen, spesielt er fargene fremtredende. De røde og gule tonene gir en sensuell, erotisk, men også farlig stemning. Det som i begynnelsen var vakkert er blitt klamt og ekkelt.

Jeg skal ikke avsløre så mye mer om filmen, men det hadde ikke gjort så mye for opplevelsen sin del. Det er tematikken og de eksplisitte og implisitte meningene som gjør filmen til den klassikeren den er, men det er de sterke visuelle bildene som gir den mening.

Så vil du se denne filmen er det bare å stålsette seg på en film som vil rive i følelsene dine, men det er kanskje verdt det …

Og som alltid er film best på kino! For øvrig ganske morsomt at i salene ved siden av, vistes to barnefilmer; Trollmannen fra Oz og Katteprinsen. En smule kontrastfylt?