Where in the World is Osama bin Laden?

Ja, hvor kan man finne verdens mest ettersøkte mann? Morgan Spurlock prøver å gi deg svaret.

 Filmstedet beklager at det har vært smått med innlegg den siste tiden, men det skyldes for det meste latskap og lesing om dokumentarfilm. Og i og med at det snart er eksamen i dette faget, så passer det fint å komme med en liten omtale om en dokumentarfilm. Tidligere var jeg på filmfestival i Amsterdam, der kanskje ikke IDFA fikk det aller største fokuset, men denne tankegangen begynner å sette seg litt. For å være helt ærlig har jeg fått et helt nytt syn på ikke-fiksjonsfilmen etter dokumentarfaget begynte.

Jeg har hatt filmen Where in the World is Osama bin Laden? (2008) i DVD-hylla en stund nå, men har ikke tatt meg til å sett den før nå. Og nå er jo som alltid et ypperlig tidspunkt. Mannen bak filmen er Morgan Spurlock, som kanskje er mest kjent for Super Size Me fra 2004. Han var også en av regissørene bak Freakonomics (2010), som jeg så i Amsterdam på IDFA nå nylig. Filmene hans har en underholdende stil, med mål om å sette samfunnsaktuelle problemer i et lettfattelig lys. Man kan gjerne sammenligne stilen med Michael Moore, som kanskje kan regnes som en pioner innenfor denne ekspositoriske, interaktive, refleksive stilen, (hvis du ikke forstår det, er det ikke så viktig).

Spurlock åpner filmen med klipp fra noen skyer og en voice of God-stemme som spør oss: ”har du noen gang våknet og tenkt at verden er perfekt og ingenting vondt kan skje deg?”, før et bilde av ei dame som vifter med en positiv graviditetstest, dukker opp, og ødelegger stemninga. Jo da, Morgan Spurlock skal bli far, og begynner å tenke hva de fleste kommende fedre sannsynligvis gjør: hvordan gjør jeg verden trygg for mitt barn? Sikrer huset mot alskens farligheter? Nei, vi prøver å bli kvitt ”USA’s most wanted!”: Osama bin Laden. Så i de ni månedene han har til rådighet før den store dagen, skal altså brukes til å fange den store terrorkongen.

Dette er rammefortellingen til filmen. Partneren hans blir hans kontakt med USA gjennom hele reisen han skal legge ut på. Etter lange forberedelser reiser han til flere av de mest beryktede områdene i Midtøsten med mål om å finne Osama bin Laden.

Men det er til slutt ikke dette det egentlig handler om. På reisen snakker han med mange personer; både godt utdannede, fundamentalistiske religiøse, og ”den vanlige mann på gata”, og de gir oss et innblikk i hva de mener er galt med situasjonen der, og hvordan de ser på USA. Og det er jo dette som er målet med filmen: gi oss (eller kanskje helst amerikanerne, men det fungerer godt for alle vestlige) et nytt syn på folket som faktisk bor der. Meningen er å prøve å minke fordommene mot det muslimske folket. Som flere av intervjuobjektene sier: Osama bin Laden er bare én mann, problemet ligger mye dypere enn som så.

Filmen blir til tider veldig politisk korrekt – i alle fall sett med norske øyne. Konklusjonen blir at det er viktig å alltid gå i dialog i stedet for å føre krig, og at de aller fleste i Midtøsten er helt normale mennesker, som deg og meg, og slettes ingen terrorist. Til tider blir det nesten så korrekt at det blir et etisk dilemma i seg selv. For overalt hvor han går, forteller folk at de ikke liker at USA kommer og tramper over deres land og skal styre der. Likevel utnytter Spurlock seg nettopp av denne amerikanske ”friheten” til å lage denne filmen. I Afghanistan blir han med det amerikanske militæret ut for å snakke med folk. Stort sett får han respekt og godvilje blant folkene, men han blir, paradoksalt nok, en del av det han gjennom filmen prøver å kritisere. Dette kommer spesielt tydelig frem i en scene fra Israel, der han blir jaget vekk av fundamentalistiske jøder. Spurlock må forvirret forlate stedet, og sier han bare ville stille spørsmål.

Så hvis det siste avsnittet ble litt forvirrende, tar vi konklusjonen her: filmen har stort sett et politisk korrekt budskap, men går til tider motsatt vei, da Spurlock bruker sin amerikanske arroganse til å lage filmen. Jeg får i alle fall følelsen av at han til tider tenker at ”jeg er amerikansk statsborger og derfor kan ingenting galt skje med meg”. Dette er nok av de litt ubevisste konsekvensene får, spesielt i land utenfor USA.

Hvis vi skal se litt nærmere på hvordan filmen er oppbygd, er det lett å se sammenligninger til den mer typiske fiksjonsfilmen. Den har en klassisk dramaturgisk oppbygning, og narrasjonen er tydelig konstruert i redigeringsrommet (eller planlagt på forhånd). Filmen har et mål, og vi får en konflikt i at han må rekke å nå målet før barnet blir født. Den har en klar oppbygning, og til slutt et klimaks og et vendepunkt som nesten føles litt for godt planlagt og litt for moralbærende. I tillegg har filmen en egen montage-sekvens!

Men det hele er likevel godt gjennomført, stilmessig sett. En kan alltids stille spørsmålstegn til realiteten i alle deler av filmen, men det er ikke alltid like viktig heller, (bortsett fra i de eksemplene da det kanskje føles litt for påfallende iscenesatt, på steder der det ikke burde det). Filmen har et klart budskap, og er opplysende og lærerik. Er det en viktig film? Vel, det er et spørsmål som for meg er vanskelig å svare på, da jeg i utgangspunktet ikke er primærmålgruppen. Det er ikke en direkte uviktig film, men om verden hadde trengt den, er en annen sak.

Men liker du underholdende dokumentarfilmer, som også setter problemer under debatt (oioi, her fikk vi visst litt Georg Brandes også, ja), er det ikke det verste du kan bruke en kveld på.