TRON: Legacy

TRON: Legacy får nok ikke drøssevis av Oscar, men det er absolutt en del kvaliteter her likevel.

Jo, så var jeg endelig ferdig med eksamen og kan ta en velfortjent juleferie. Altså en tid der det går an å jobbe mer med å se film og skrive om film eller noe. Fredag var det premiere på Disneys storfilm TRON: Legacy, en oppfølger til kultklassikeren fra 1982. Og for første gang på Lillehammer Kino: i 3D!

Som en ekte, (men ikkje proff) filmkritiker burde jeg nok å tatt meg tid til å gjøre litt research på forhånd – i dette tilfellet sett den originale filmen. Jeg er heldigvis alt for ung til å kunne få sett den på kino, og selv om jeg har kjøpt DVD-en, har jeg den siste tiden hatt alt for mye annet å tenke på til å prioritere den filmen. Så derfor går jeg da inn i kinosalen slik som de fleste som vil komme til å se denne filmen gjør: uvitende om hva dette egentlig dreier seg om.

Vi får heldigvis en ganske grei forståelse om hva dette dreier seg. Kevin Flynn (spilt av Jeff Bridges) forsvant inn i en dataverden han selv hadde skapt på slutten av 1980-tallet og har vært borte siden, og sønnen hans, Sam Flynn (Garrett Hedlund) reiser i 2010 inn i verdenen for å redde ham ut. Dette byr på flere problemer, da en ond ”klone” av Kevin arbeider med å skape den ”perfekte verden”.

På manussiden skorter det nok. Historien i seg selv er grei, men det er en del enkeltdetaljer som føles helt merkelig satt sammen. Eksempelvis under flukten vekk fra ”the Grid”, legger Kevin Flynn ut en lang remse om hvordan det av og til er mest produktivt å ikke gjøre noe som helst, før han etter to sekunder stillhet ombestemmer seg og går med på de litt mer handlekraftige planene til sønnen. Dialogen er til tider veldig klisjéfylt og føles i det hele veldig lite realistisk.

Noe annet som også føles lite realistisk er logikken til denne dataskapte verdenen. Hvis man har en smule kjennskap til hvordan dataprogrammering fungerer – ja, hvordan den digitale teknologien fungerer uansett, vil man raskt se at dette ikke stemmer overens. Og det er ikke så viktig at det skal være helt korrekt, men det finnes eksempler på andre filmer som gjør dette mye bedre (eks. The Matrix, 1999). Men den skal vel bygge på filmen fra 1982, noe som gjør at man her må ta seg en del kunstneriske friheter. Likevel blir det et problem da forskjellene mellom den perfekt konstruerte, digitale teknologien og den virkelige, ufullkomne verden, blir tatt opp som tema. Det skulle her være en tydelig kontrast mellom virkelig og uvirkelig, men dessverre blir de kodebaserte karakterene litt for menneskelige til at vi tror helt på det.

TRON: Legacy er debuttfilmen til regissør Joseph Kosinski, og det synes noen få steder. Det er enkelte kontinuitetsbrudd, og litt merkelig plasserte narrativer som kan virke som små begynnerfeil, men det er likevel et imponerende prosjekt å begynne med. Man skal nok ikke se bort i fra at Kosinski får flere lignende prosjekter i fremtiden.

Selv om jeg her har listet opp en del svakheter, er det absolutt mye bra også. Visuelt sett er filmen fantastisk. Dataverdenen er rett og slett skikkelig stilig, og gjør seg naturligvis veldig godt i 3D. Den futuristiske blå-grå postapokalyptiske stilen er til tider vakker, men minner oss hele tiden på at dette ikke er den virkelige verdenen. Hele filmen følger denne nøye gjennomførte stilen, noe som gir meg en veldig helhetlig opplevelse. Uten å avsløre hvordan filmen ender, kan jeg si at det er i de aller siste bildene at denne stile endres, og det føles virkelig fullkomment.

Skuespillerne gjør en god jobb. Særlig Jeff Bridges imponerer ved å greie å skape en så stor kontrast til seg selv, gjennom ”klonen” CLU. Det er også morsomt å se hvordan de greier å blande inn arven fra 80-tallet inn i en ellers meget futuristisk film – spesielt gjennom disse karakterene. Kevin Flynn både prater, oppfører seg og ser ut som en litt mer moderne versjon av 80-tallet (hvis det da er mulig). Bridges greier også å spille en overbevisende både som protagonist og antagonist. Garrett Hedlund og Olivia Wilde (som en slags artificial intelligence) gjør også overbevisende roller, selv om de kanskje ikke har x-faktoren helt inne.

En av tingene som virkelig gjør at man blir sugd inn i kinolerretet, er det utrolige lydbildet. Daft Punk leverer musikken til de grader, og det er nesten verdt å se filmen kun for dette.

Filmen tar opp mange tema og referanser, og dette er noe som virkelig er med på å trekke filmen opp. Spesielt morsomt er det å se hvordan de her kritiserer den tunge kommersialismen, og støtter en fri og åpen digital fremtid. Dette står i sterk kontrast til Disneys egen profil den siste tiden. Det er jo de som nekter å vise denne filmen i hele Oslo, grunnet uenigheter om rabattordninger. Disney har også et tett samarbeid med Apple (noe som også kom godt frem i en tydelig iPad-reklame i begynnelsen av filmen), og de er vel heller ikke akkurat kjent for å satse på fri og åpen kildekode.

Som filmnerd er det selvfølgelig også morsomt å se hvordan det refereres til andre filmer. Mot slutten av filmen bygger CLU en hær som skal innvadere den virkelige verden, og hele sekvensen virker nesten som en hyllest til Leni Riefenstahl og Viljens Triumf (1935).

Slutten av filmen blir nok noe klisjéfylt – moralen er god og det ender jo (ganske) bra. Du blir i alle fall revet med av klimakset, så sånn sett er det vel ikke så mye å klage over, selv om den ikke akkurat tilføyer filmbransjen noe særlig nytt.

Filmen vises i 3D (ved de stedene der det finnes), men det er kun scenene fra inne i dataverdenen som er filmet i 3D. Dette er jo en fin gimmick i seg selv, og selv om effekten så veldig bra ut, skal jeg nok innrømme at jeg var litt lettet da vi kom over til 2D-verdenen igjen, og jeg (uten at det er hensikten) kunne ta av meg brillene. Nå kan dette ha noe med at brillene som Lillehammer Kino deler ut i sin testperiode av systemet er ganske så ubehagelig, da.

Så filmen har både sterke og svake sider, men det er absolutt en underholdende filmopplevelse. Det kommer lite fram at dette er en Disney-film, da den er mye mørkere enn de vanlige filmene deres, og som nevnt hvordan de prøver å fronte en friere digital hverdag. Men hvis dette er noe gigaselskapet har lyst til å satse mer på, så gjerne for meg.

TRON: Legacy vil nok kanskje ha en mer nostalgisk følelse på de som opplevde TRON da den først kom, men det er fullt mulig å se den for oss andre også. Alt i alt var jeg ganske så fornøyd med kinoopplevelsen.