Star Wars – The Clone Wars

Er bunnen nådd? Lucas og Co må i alle fall gjøre mye for å finne igjen den gode, gamle stilen.

Jeg har alltid vært Star Wars fan. Fra første gangen jeg snek meg til å se The Phantom Manace og ettersom jeg videre utforsket de øvrige filmene, har det alltid vært noe veldig tiltrekkende ved dette universet. Jeg vet jeg slettes ikke er alene om dette; det er liksom den store guttegreia. Jeg vokste opp med den nye trilogien og har derfor ikke dette hatforholdet til denne som veldig mange andre har. Jeg syntes Jar Jar Binks var en morsom karakter, og at lyssverdkampene var filmenes store høydepunkt. Jeg syntes til og med at Empire Strikes Back var den dårligste filmen i serien.

Heldigvis endret meningene mine seg en del ettersom jeg begynte å få en økende interesse for filmene som et medium. Irvin Kershners film er slettes ikke den dårligste og Jar Jar Binks er egentlig utrolig irriterende. Jeg har i senere tid gått så langt som å påstå at den originale Star Wars er verdens beste film. Naturligvise en like troverdig påstand som å si at jeg er verdens beste filmanmelder, og at Filmstedet er verdens beste filmnettside, men det understreker i alle fall min rolle som tro SW-fan. Så da jeg hørte at det skulle lages en animert TV-serie om Star Wars var jeg ikke direkte overbegeistret. Jeg valgte å unngå å se serien, og da filmen kom bestemte jeg meg for å være så arrogant og forhåndsdømme den nord og ned, uten å se den.

Og slik gikk det – en periode i alle fall. For til jul var det da noen som mente jeg burde se denne filmen, og (kanskje med en liten spøkefull mine) ga Star Wars – The Clone Wars (Dave Filoni) til meg i julegave. Og jeg tenkte som så at når jeg da har sluppet å bruke penger på den, kan jeg like godt være voksen nok og sette meg ned å se den. Anmeldere har også vært overraskende rause med terningkastene, så jeg tenkte at det kanskje ikke var så ille som jeg hadde fryktet. Og var den det, kunne jeg i det minste kritisere den med rette.

Så hvordan var den? Jo da, akkurat slik jeg hadde forventet.

Ja, jeg høres sikkert ut som en filmelitistisk snobb, men husk at det er Star Wars vi snakker om, da.

Filmen tar altså for seg hendelser som foregår mellom Episode II og Episode III, altså klonkrigen, (jeg går her ut i fra at handlingen i disse filmene er kjent for leseren). Anakin Skywalker og Obi Wan Kenobi får i oppdrag å redde Jabba the Hutts sønn som har blitt kidnappet. Det hele viser seg å være et godt planlagt spill av grev Dooku og Darth Sidious. I tillegg til dette får Anakin seg en ny Padawan-elev som han må holde styr på.

Handlingen i filmen er egentlig ikke så viktig, for her er det snakk om å få mest mulig action ut av hvert eneste sekund. Det går veldig raskt hele tiden. De få gangene det skal sies noe som har med karakterbygging å gjøre, blir man alltid avbrutt av en eller annen droid som må bekjempes. Det flagrer laserstråler på skjermen nesten hele tiden, og hele filmen er egentlig bare en lang fightingsekvens.

Filmen gir oss ikke mye sjanse til å bli kjent med karakterene. Hadde det ikke vært for at vi kjenner dem fra før, hadde filmen stått i fare for å miste sympatien med protagonisten. Den greier heldigvis å holde oss med, men det krever at man kjenner til Anaikin, Obi Wan, Yoda, Padmi og alle andre fra før. Nå er det for øvrig veldig mye man må kjenne til fra før her, så hvis du ikke har sett alle filmene, er det ikke vits i å kikke på DVD-coveret en gang.

Visuelt sett er det egentlig ganske flott å se på. Landskapet har den gjenkjennelige Star Wars-looken, (i alle fall fra prequalen), mens karakterene er blitt karikaturer av seg selv. De prøver ikke å overbevise om at det ikke er en animasjonsfilm, og gjør dette med hell. Alle har for øvrig ganske tydelige steinansikter som ikke akkurat gir rom for karakterutvikling, men det har heller aldri blitt plantet inn i manus. De ligner nok på de originale skuespillerne til at vi vet hvem de er og hva de holder på med. Animasjonen er milevis fra det vi er vant med fra Pixar, (noe som er litt ironisk med tanke på at det var Lucasfilm som først startet opp det som senere ble Pixar), men det gjør ikke så mye for filmen.

Her er det naturligvis ikke John Williams musikk som troner i bakgrunnen. Kevin Kiner har tatt de mest kjente temaene og modernisert uttrykket noe. Her er det ikke bare det klassiske symfoniorkesteret som høres, men innimellom ganske fet rockemusikk, som kan minne litt om Daft Punk i TRON: Legacy, (bare at sistnevnte har gjort det så mye, mye mer gjennomført). Men altså, når man likegodt har forandret såpass mye allerede, hvorfor ikke gjøre dette også. Her skal man virkelig skille filmene fra animasjonsserien, eller her animasjonsfilmen. Og det fungerer jo greit nok, hvis man bare aksepterer filmen for det den er.

Star Wars – The Clone Wars er beregnet på mindre barn enn de originale seks filmene er. Filmen har mye enklere historie, en mye enklere moral, proppet full med action uten noe stopp for noe som helst egentlig, og har en del humor. Battle droidene er ganske morsomme, selv om det hele virker som en parodi på Star Wars-universet. Og det er vel det det er også, dessverre. Dette er ikke en Star Wars-film. Jeg vil egentlig knapt kalle det en film – i alle fall i klassisk forstand. Det hele virker som en forlenget episode av TV-serien, der det eneste som er utvidet er actionscenene.

Som du har gjettet er jeg altså ikke stor fan av denne filmen og mener det er en stor synd at George Lucas har måttet synke ned til dette nivået. Det var unngåelig, men har man først fått smaken på penger, gjør man som regel alt for å tjene mer. Det har også gått rykter om at Lucas planlegger en ny trilogi i serien, og selv om man kan håpe på at inntrykket rettes opp, har jeg sterke tvil på det. Noen ganger får nok være nok. Star Wars vil nok uansett ikke glemmes på lang, lang tid.