Magnolia

Paul Thomas Anderson har begynt å krype seg oppover på min liste over favorittregissører. Magnolia understreker dette.

Å skulle beskrive Magnolia (1999) vil egentlig være umulig, da det er en film som egentlig bare må erfares. Å sitte i tre timer å se denne filmen på det store lerretet er en stor opplevelse. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle forvente av denne filmen før jeg kom inn til Lillehammer Filmklubb sin visning. Jeg visste hvem Paul Thomas Anderson var, og jeg har sett hans siste store suksess There Will Be Blood, men da jeg hørte at den varte i over tre timer, fryktet jeg at det kunne bli tre lange timer. Der tok jeg feil.

Allerede fra anslaget av sitter man klistret, og resten av filmen er såpass intens at man ikke merker lengden. Det var vel heller den meget statiske sittestillingen som først begynte å irritere. Etter de nevnte tre timene og åtte minutter sitter man lamslått av en film som har trengt dypt inn i en og revet i alle følelsene.

Filmen er en såkalt mosaikkfilm, der mange historier flettes sammen til en større mening. Vi har en tidligere ”quiz kid” (William H. Macy) som sliter med jobb og tannregulering, et vidunderbarn (Jeremy Blackman) som er med i et game show, men som ikke vil bli behandlet som en dukke, programlederen (Philip Baker Hall) som sliter med kreft, hans datter Claudia (Melora Walters) som har et stoffproblem, en kristen og godtroende politimann (John C. Reilly) med et stort hjerte som ønsker å hjelpe henne, en mannsjåvinistisk reklameagent (Tom Cruise) som holder store foredrag med introduksjonen ”respect the cock!”, en gammel, døende mann (Jason Robards), hans noe yngre kone (Julianne More) og hans sykepleier (Philip Seymour Hoffman).

^{Jeremy Blackman som vidunderbarnet Stanley. Copyright 1999 New Line Productions Inc.}

Blant alle fortelles det historier om svik, om skuffelse, oppgjør med sine foreldre (spesielt far-sønn-forholdet blir tatt opp en del), og om å holde det gående litt lengre. Det er mye symbolikk i filmen, og spesielt merkbart er den bibelske referansen. Ved flere anledninger dukker tallene 8 og 2 opp, som en henvisning til Andre Mosebok 8:2, som lyder ”Nekter du å la dem fare, vil jeg plage hele landet med frosk.” Og etter at filmen i to og en halv time har holdt seg ganske realistisk på de fleste måter, begynner det plutselig å regne frosker. I et merkverdig klimaks snur hele filmen og syndene kan tilgis, de kan gå videre. For selv om du er ferdig med fortiden, er ikke fortiden ferdig med deg, fortelles det i filmen.

Nå har jeg dessverre sett alt for lite av Paul Thomas Anderson, men jeg har fått inntrykk av at i tillegg til tematikken og den narrative historien, er det estetiske nivået vel så viktig. Filmen er gjennomgående perfekt lyssatt, og har en effektiv klipp som gir oss følelsen av å gå raskt fremover i historien, selv om det tar veldig lang tid. Det veksles mellom elegant klipping mellom de forskjellige historiene, og lange, intime sekvenser med de enkelte skuespillerne. Alle får virkelig vist sitt potensiale på en eller annen måte. I tillegg har vi også et fantastisk lydbilde. Det brukes mye musikk, og flere ganger brukes det tid til å spille av hele sanger i bakgrunnen. En av mine favorittsekvenser fra filmen var da alle karakterene begynte å synge på den samme sangen, filmatisert som en slags musikkvideo.

^{Legg merke til plakaten med «Exodus 8:2». Copyright 1999 New Line Productions Inc.}

Det vil være umulig for meg å skulle gjøre noen analyse av filmen etter kun én visning, så jeg skal ikke gå så mye lengre. Men noe av det som slår meg er at denne filmen på mange måter tar et oppgjør med 1990-tallet, ja, kanskje hele 1900-tallet. Man får følelsen av nå kan man endelig komme seg videre, og at nye tider er i vente.

Dette er ikke en film som kun kan sees én gang, og jeg anbefaler derfor alle å se den. Paul Thomas Anderson er for meg blitt en meget interessant regissør.