Enter the Void
Du har ikke opplevd en film før du har sett Enter the Void på kino.
Jeg hadde bare hørt rykter om Enter the Void. Montages lanserte en bønn om å få denne filmen distribuert på norske kinoer, mens traileren forklarte nettopp hvorfor den ikke ble det. Da Norsk Filminstitutt annonserte at Gaspar Noés film skulle settes opp på cinematekene, eller Torsdagsfilmen, som det nå kalles, forstod jeg at dette kom til å bli noe ganske utenom det vanlige. Det var derfor med ganske blandede følelser jeg entret kinosalen på Lillehammer Kino torsdag kveld.
Filmen åpner med fortekstene: en ekstrem hyperaktiv, tekno ADHD strøm av navn som knapt har et lite sekund på skjermen før de blir skiftet. Se hele her. Etter et minutt er alle navnene presentert og man slipper flere avbrytelser av formaliteter. Da går heldigvis tempoet ned på et noe roligere tempo – ganske mye roligere tempo. Den første halvtimen er i praksis ett langt point-of-view-klipp, eller subjektivt kamera kan man også kalle det. Det er imponerende gjennomført og du tror faktisk på at du er hovedpersonen Oscar (Nathaniel Brown). Spesielt en scene der han ser seg selv i speilet gir oss virkelig følelsen av å være ham. Selv om det er rolig skal ikke epileptikere føle seg for trygge. Til og med blunkingen er tatt med, noe som blir ganske slitsomt etter hvert.
Jo da, jeg slenger kanskje ut ting som tilsynelatende virker som spoilere, men det har egentlig ikke noe å si. Utradisjonelt nok blir hovedpersonen vår skutt og drept etter en halv time, og den neste timen av filmen er en mengde tilbakeblikk, også fra en nærmest subjektiv vinkel. Den siste timen er en reise gjennom Tokyo (der handlingen utspiller seg) fra et åndelig perspektiv, der vi hele tiden flagrer over bygninger inn i mennesker, opp i luften og så videre. Det er teknisk veldig imponerende gjennomført og det hele gir en så stor flyt at opplevelsen av filmen er en stor rus.
’Rus’ er ikke et tilfeldig ordvalg, da dette er et av hovedtemaene i filmen. Det er filmens tematikk som gjør den til en av de mest forferdelige, fantastiske filmene jeg noen gang har sett. Det er dop, rus, sex og død som går igjen gjennom hele filmen. Noé prøver egentlig å skape en følelse av hvordan det er å være ruset av DMT og annet stoff. Det er også mye sex i filmen, til advarsel for de som er skeptisk til slikt. Her tar det veldig av på slutten, og selv om konteksten gjør at det er langt i fra pornografi, går det mye lengre enn det publikum hadde trengt å se.
Les også: Sansenes Rike
Det er likevel liv og død som er gjennomgangstemaet i filmen. I begynnelsen av filmen snakker Oscar om reinkarnasjon og troen på å fødes på nytt som et nytt menneske. Det er også denne prosessen vi får følge gjennom store deler av Enter the Void. Og selv om man i utgangspunktet skulle tro at det hele hadde en nedbrutt og deprimerende stemning, er det nettopp det det ikke har. Uten at jeg har sett noen av Gaspar Noés tidligere filmer, har jeg fått med meg at det er mye pessimisme som preger verkene hans. Denne filmen står derfor i kontrast til dette. I det du går ut av kinosalen har man plutselig fått troen på menneskeheten igjen. Og det gjør det til en filmopplevelse av de helt sjeldne.
Selv om man har karakterer som går igjen mye i filmen får vi aldri et nært bilde av personene. Dette er aldri heller poenget, da vi hele tiden skal være distansert fra virkeligheten. Det gjør derfor ikke så mye at skuespillet ikke alltid er like bra. For eksempel handler mye av filmen om Oscars forhold til søsteren Linda, (et noe skeptisk intimt forhold etter hvert), spilt av Paz de la Huerta. Selv om IMDb påstår at hun er amerikansk høres den 6 år gamle versjonen (Emily Alyn Lind) av karakteren i filmen mye mer amerikansk ut enn henne.
Filmen er altså ikke perfekt gjennomført. Den blir også i overkant lang, og kunne med fordel ha klippet vekk i alle fall 30 minutter. Vi mister til slutt grep om handlingen og det hele blir et surr av flagring over Tokyo og en stor sex-orgie mot slutten. Da filmen når sitt endelige klimaks (!) sitter man likevel igjen med en følelse av å ha vært med på noe helt ekstraordinært.
Det er altså opplevelsen av denne filmen som er poenget. Historien er ikke veldig spennende, skuespillet ikke så veldig godt, men det er hvordan vi blir tatt med på en imponerende audiovisuell reise gjennom rus og død som gjør denne filmen til en film jeg kommer til huske veldig, veldig lenge. Med Johann Sebastian Bach sin ”Air” ruvende i bakgrunnen (vel og merke i Delia Derbyshires elektroniske versjon) og et neonbelyst Tokyo setter deg inn i en transe som ikke er over før lyset i kinosalen slås på igjen. Dette er en film som må sees på kino. Det vil være en neglisjering av filmskaperne å se denne filmen på en TV eller en liten PC-skjerm. Men siden sjansen stort sett er over for å se den på kino (og den ble jo kun vist på cinematekene, som finnes i Oslo, Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Stavanger, Trodheim og Tromsø), og det derfor er eneste mulighet for å få sett den, pass i det minste på at du har en relativ god størrelse og absolutt helst god surroundlyd.
Og husk at Enter the Void ikke er en film for alle, men høres det likevel fristende ut er det en filmopplevelse du ikke kommer til å angre på. Jeg er i alle fall veldig glad for å ha sett den.
Etter at cinemateket var ferdig å vise filmen (som kun vistes på de nevnte kinoene på akkurat samme tidspunkt, (med noen få unntak der den vil vises i reprise i de største byene, men ikke i Lillehammer, hvis du lurte)) følte jeg at jeg hadde vært med på noe stort innenfor filmnerdemiljøet i Norge. Gaspar Noé gir et friskt pust til en ellers så konservativ filmimport her til lands. Nå kommer altså ”post-Enter-the-Void-perioden”.
Jeg velger her å ikke komme med noe terningkast, selv om jeg kaller det en anmeldelse. Dette har litt med at jeg for tiden har litt negative tanker om hele terningkastsystemet (bare bruken av terning som symbol er ikke akkurat heldig for en filmanmelder: terning = tilfeldighet), og fordi jeg ikke greier å gi filmen noen spesifikk karakter. Den burde hatt 6 på noen områder og 1 på andre, men det vil være helt feil å gi den 3 eller 4 for å møtes på midten, slik som andre anmeldere har gjort, (her og her).