Disneys oppreising

Etter 40 år begynte det ellers så stabile Disney-konsernet å merke konkurransen. I produksjonen av Todd og Copper: To gode venner (1981) forlot 11 av animatørene til Disney selskapet til fordel for et nyoppstartet animasjonsstudio, Don Bluth Productions. Dette forsinket produksjonen en del og Disney begynte å tape mot sine konkurrenter. I 1986 lanserte de filmen Mesterdetektiven Basil Mus, samme år som Don Bluth lanserte Et Amerikansk Eventyr, med blant annet Steven Spielberg som executive produsent. Disney greide ikke å måle seg med konkurrentene og hadde for første gang i historien en skikkelig nedgangsperiode.

Men det skulle ikke ta lang tid før vårt kjære animasjonsstudio skulle ta tronen tilbake. I 1989 kom Den Lille Havfruen, en film som regnes som starten på Disney-renessansen. De hentet tilbake de klassiske litterære verkene, og åpnet med H. C. Andersens kjente eventyr. Musikk og sang har alltid vært viktig for Disney, men her gikk de enda lengre og lagde en mer type Broadway-musikal sammen med tekstforfatter Howard Ashman og komponist Alan Menken. Filmen ble en stor suksess, og denne bølgen fortsatte med Skjønnheten og udyret i 1991. Den nye bruken av musikk var blitt standard i filmene, og filmen ble blant annet hyllet for sin bruk av digital teknologi til å lage storslåtte scener.

Renessansen var i full gang og det virket som om Disney hadde fått en ny oppvåkning. Med Aladdin (1994) begynte sangene å huskes som noe mer enn bare et nummer i en film. A Whole New World ble en poplåt i seg selv – nesten uavhengig av filmen. I Disneys kanskje største suksess snudde de litt om på det og lot Elton John komponere sanger til filmen. Løvenes Konge (1994) regnes av mange som den største og flotteste Disney-filmen som er laget. En Hamlet i dyreversjon, med fantastiske stemmer til å fylle rollene, (Jeremy Irons er utrolig god som Scar, for eksempel). Trenden fortsatte med Pocahontas i 1995, en film som nå virkelig begynte å tørre å ta opp temaer som lenge var bortvist i dette veldig barnevennlige selskapet. Disney hadde nå sluttet og lage animasjonsfilm og begynt å lage film!

Men om Pocahontas tok opp dystre og mørkere temaer så var det likevel ingenting i forhold til Disneys kanskje mest dristige film noen sinne, og etter min mening, den absolutt beste av dem alle! Ringeren i Notre Dame (1996) er en mørk film selv når man ikke sammenligner den med andre Disney-filmer. Det er egentlig helt utrolig at man kan kalle det en barnefilm. En forkrøplet person blir låst oppe i tårnet til en av de skumleste bygningene i Paris, katedralen Notre Dame. Filmen tar opp tema fra middelaldersk kristendom, rasisme mot sigøynere, heksebrenning og bare tenk på Frollos seksuelle fantasier om Esmeralda. Og det er ikke direkte skjult heller. Ta for eksempel scenen der Frollo forklarer kaptein Phoebus hvordan han skal kvitte seg med sigøynerne og illustrerer det ved å bruke maur under steinhellen. Det er veldig, veldig langt i fra dagens animasjonsfilmer. Og bare husk at selv denne adaptasjonen er en mye lystigere versjon av Victor Hugos roman fra 1831, (der ender det ikke godt, for å si det sånn). Og musikken, da, MUSIKKEN! Se anslaget til filmen nedenfor. Det er ikke bare Disney-magi, men filmmagi!

Disney fortsatte i denne stilen med filmene Mulan (1998) og Tarzan (1999) som begge inneholdt mer vold (og ikke i slapstickvarianten) og dysterhet enn filmene fra bare et tiår før. De er vel og merke noe lysere enn Notre Dame, men holder fortsatt den samme tonen. Det var likevel med Tarzan at man regner renessansen for over.

For rundt år 2000 får vi et tydelig skifte. En ny type film hadde begynt å vise seg. Man kan kanskje se det tydeligst på Hercules i 1997, som i tillegg til å fortelle den klassiske historien om helten fra den gamle antikken, blandet inn en raskere fortellerstil. Humor ble den viktigste faktoren og det fikk øst på seg med populærkulturelle referanser. Musikken fortsatte med sitt musikalpreg, men gjorde det hele mye mer amerikansk. Denne nye stilen skulle vise seg å prege det kommende tiåret. Konkurransen med DreamWorks var også med på å frembringe dette.

Jeg har latt være å nevne Pixar-filmene i denne perioden, da de står på siden for Disney-klassikerne. Pixar har gjennom hele sin virketid vært noe helt for seg selv. DreamWorks blir gjerne sammenlignet med Pixar, da de var tidlig ute med å benytte det samme mediet, men i stil og innhold er de mye mer lik Disney enn Pixar. I 2000 kom de med Veien til Eldorado, en film som har klare likhetstrekk til Disneys Et Kongerike for en Lama, fra samme år. Disse filmene er helt annerledes fra 90-tallsfilmene. DreamWorks prøvde seg også med mer seriøse dramategnefilmer, som Prinsen av Egypt (1998), men greide først å ta innersvingen på Disney da de skiftet over til digital 3D-animasjon og lot komikerne Mike Myers og Eddie Murphy lede showet. Shrek (2001) kan sies å være en stor parodi på Disneys eventyrfokus, men det var tydeligvis dette folk ville ha. Man var lei av de seriøse eventyrene, og animasjonsfilmen gikk til å være en comic relief i hverdagen. Begynnelsen av 2000-tallet var forøvrig preget av fantasifilmer på det store lerretet i spillefilmvariant. Animasjonsfilmene ble liksom ikke så spektakulære lengre etter Ringenes Herre, Harry Potter, Troja og så videre.

Les anmeldelse av Star Wars: Clone Wars

Nå skal det sies at Disney prøvde seg med noen flere mer seriøse tegnefilmprosjekter. Atlantis: en forsvunnet verden (2001) og Sjørøverplaneten (2002) prøvde å videreføre stilen til de store 90-tallsfilmene, men ble ingen store suksesser. Lilo og Stitch (2002) ble den mest populære Disney-filmen på begynnelsen av 2000-tallet, mens Min bror bjørnen (2003) heller ikke gjorde det så verst.

Likevel var det 3D-animasjonsfilmene som hadde tatt over markedet. Pixar viste verden hvordan det skulle gjøres, både i fortellerteknikk og i visuell teknikk. Ingen greide å komme i nærheten av storheter som Toy Story-filmene (1996, 1999, 2010), Oppdrag Nemo (2003), Rattatouille (2007) og Wall-E (2008). DreamWorks fortsatte med sine Shrek-filmer og sine Shrek-imitasjoner, og har egentlig gjort seg betydelig som et animasjonsstudio de siste ti årene på grunn av et grønt troll. Blue Sky Studios dukket opp som en nykommer og hadde suksess med Istid-filmene, men har aldri hatt noe mer enn det. Disney har de siste årene hatt en stopp i sin klassiker-serie, og heller nytt godt av eierskapet av Pixar. I tillegg har de hatt en relativt stor suksess med spillefilmer de siste årene. Pirates of the Caribbean ble møtt med stor popularitet, mens de to første Legenden om Narnia-filmene ble litt mindre suksessfulle (men gjorde det likevel bra). Innimellom tør til og med selskapet å satse på litt mer eksperimentelle science fiction filmer, som for eksempel TRON: Legacy.

Les anmeldelse av TRON: Legacy

I 2009 (eller 2010 for oss i Norge), kom den første rene tegnefilmen til Disney på en del år. Prinsessen og frosken skulle gjenoppta den gode gamle Disney-stilen, og ettersom den ble en stor suksess har konsernet bestemt seg for å lage flere håndtegnede animasjonsfilmer. Personlig har jeg dessverre ikke sett den enda, men jeg skal prøve å få gjort det snart. Jeg kan derfor ikke vurdere hvor godt den filmen greier å ta opp igjen tråden studioet mistet for 10 år siden.

Tangled var Disneys ”klassiker” nummer 50, og mange håper nå at den tredje storhetstiden nå skal komme, under ledelse av John Lasseter – en av de store drivkreftene bak Pixar. På den måten skal jeg innrømme at jeg hadde håpet på mer fra verdens mest berømte animasjonsfilmselskap. Det er som jeg skrev innledningsvis, slettes ingen dårlig film, men det er et godt stykke igjen til de filmene som preget 1990-tallet. Den gamle damen som later som om hun er Rapunzels mor er en ond karakter, men langt i fra så ond som Frollo eller Scar. Rapunzel er tøff og søt, og Flynn Rider er stilig og kjekk, men karakterene mangler dybden til for eksempel Esmeralda og Phoebus, Pocahontas og John Smith, eller Simba og Nala. Det hele blir dessverre litt for tamt. Forhåpentligvis vil dette bedre seg etter hvert.

Disney viser at de nå vil satse på det vi elsker dem for, og jeg gleder meg derfor til fortsettelsen og til oppreisingen av Disney-klassikerne.

Kilder:Wikipedia og IMDb og slikt