Saw

Jeg er både veldig lettet og litt trist over å ha sett alle de syv Saw-filmene. Lettet fordi jeg slipper å pine meg gjennom mer torturporno, og trist fordi dette sannsynligvis er det verste som finnes der ute.

Ettersom den syvende og (kanskje) siste filmen i denne motbydelige, kvalmende serien skulle settes opp på Lillehammer Kino for en kveld, gikk jeg med på å pløye gjennom alle de seks tidligere filmene for å få med meg handlingen. I løpet av to maratoner tør jeg kanskje å påstå at jeg er herdet for alt som er av vold og tortur på film. Jeg har aldri sett noe lignende noen gang, og tviler på at noen greier å lage noe verre.

Da Saw kom i 2004 ble den raskt en kultklassiker. Den fikk blandede kritikker av anmeldere og relativ stor oppslutning (i forhold til målgruppen). Dens meget kontroversielle innhold førte naturligvis til en stor debatt, og introduserte nærmest en ny type filmsjanger: torturpornoen.Dette er vel og merke et begrep som ble introdusert av filmkritikeren David Edelstein i 2006, i anledning anmeldelsen av Hostel, men begynte litt tidligere. Jeg er ingen ekspert på denne typen filmer, da det stort sett er en type film jeg holder meg unna, så jeg skal ikke komme med et stort filmhistorisk perspektiv her.

Les også: A Serbian Film

Den første Saw-filmen er introduserte konseptet: mennesker fanget i en felle og de må utsette seg selv for de mest makabre handlinger, både på et fysisk og psykisk plan, for å komme seg fri. Selv om det vises at filmen ikke er et teknisk mesterverk har den absolutt kvaliteter. Visuelt veksler den mellom rolig, intens nærhet på de to hovedpersonene (Cart Elwes og Leigh Whannell), og en hyperaktiv ADHD klipping, med effektfullt musikkbruk. Dette er for øvrig en stil som er godt gjennomført gjennom hele filmserien. Egentlig er ikke den første filmen særlig dårlig, skuespillerne virker stort sett ganske troverdige og det er et ganske kløktig manus.

Jeg vil på ingen måte si at dette er en film jeg anbefaler. Du klarer deg helt fint uten å se den, og verden går videre om du lar være. Men nå som jeg først har sett den, og har ikke forandret meg nevneverdig på grunn av det, vil jeg si at hvis du har sansen for å se menneskeheten på sitt verste på film, og virkelig stålsetter deg, da kan du få en ganske god filmopplevelse. Men dette er slettes ikke en film for alle.

_{Cary Elwes i Saw (2004)}

Saw ble en så stor suksess at produsentene like godt bestemte seg for å komme med en oppfølger. Saw 2 videreførte konseptet til den første filmen ved å sette syndede personer i situasjoner der de gjennom fysisk og psykisk tortur skulle lære noe ut av det. Og kun de sterkeste kunne vinne. Filmen ga også hovedskurken Jigsaw/John Kramer (Tobin Bell) et ansikt, og det gjenkjennelige sitatet ”I wanna play a game” blir plutselig ført opp til et nytt nivå. Nå er ikke ofrene lengre samlet i et enkelt rom. Nå skal de gjennom et helt nettverk av feller og pinsler for å vinne spillet. Historien begynner å bli mer intrikat og uforståelig, men fremdeles greier regissør Darren Lynn Bousman å holde den psykologiske terroren oppe sammen med de fysiske.

Den tredje filmen blir av flere regnet som den verste. Her går vi enda dypere inn på hovedpersonen vår John Kramer. Vi som seere blir faktisk stilt litt på prøve, da vi nesten får sympati med antagonisten. Det er vondt på mange plan, og da filmen avslutter med en hjerneopperasjon sitter vi som tilskuere og lurer på hva vi skal håpe på. Historien er også ganske innviklet, og plottvister har man mange av. Likevel kommer Saw 3 med en slags avslutning på trilogien i og med at alle dør.

_{Tobin Bell som John Kramer, aka Jigsaw}

Etter den tredje filmen har interessen dalt noe. For Saw 4 introduserer en ny historie, men det hele blir dratt ut i det parodiske. Vi får møte karakterer som faktisk overlever filmene, samt at vi får gjøre enda et dypdykk i John Kramer og årsakene bak hans bestialske metoder. Det er stygt, det er forferdelig, men vi begynner å bli vant til det. Den følelsesmessige nerven vi som publikummere hadde med karakterene i de første filmene begynner å svinne an, og vi venter på noe nytt.

For selv om torturmaskinene blir større og større, og ofrene blir flere og flere, er begynner filmene å bli meget forutsigbare. Det er en fast dramaturgi: noen våkner opp et sted og må gjennom et hus fylt med torturredskaper og drapsmaskiner for å overleve. Det må ofres både blod og mennesker for at de skal få den lærepengen de ”fortjener”. I tillegg har vi den lengre historien om bakmennene og politiet som prøver å løse opp i saken. Og det er utrolig hvor mye John Kramer har greid å planlegge før sin død, da både den femte og sjette filmen inkluderer ham og hans metoder. Innimellom får vi tilbakeblikk og historier som foregår på andre tidspunkter, men dette er fremdeles alt for forvirrende for meg til å kunne skrive noe fornuftig om.

Kvalitetsmessig har altså filmene sunket ganske mye, og det er jo egentlig ganske godt gjort. Så skulle det hele avsluttes med Saw 3D – ja, du leste riktig; Saw i 3D! Ikke at 3D-effekten hadde noe for seg i det hele tatt. Filmen er blant annet nominert til en Razzie (prisutdelingen for de dårligste filmene) for ”Worst Eye-Gouging Mis-Use of 3-D”.

Likevel vil jeg påstå at filmen hadde kvaliteter som gjør den noe bedre enn de tre forrige filmene. Handlingen er stort sett like forutsigbar og følger den samme oppbygningen, men det er også noen få overraskelsesmomenter. Torturen er faktisk ikke like ille som en del av de andre filmene (å bli hengt er vel å slippe billig unna). Filmen har også en del elementer som nesten gjør den like interessant som en ”vanlig” middelmådig Hollywood-produksjon, og selv om jeg håpet på en enda større plottvist på slutten (jeg har noen forslag), så fikk serien en slags verdig avslutning, om man kan kalle det det. Det var også hyggelig å se at noen av de bestialske drapene ble flyttet vekk fra en dyster lagerbygning og ut i gatene – til og med på dagtid.

Ok, dette var en kort oppsummering av mine tanker om de syv Saw-filmene. Det er nok en filmserie jeg ikke kommer til å glemme så lett, men jeg angrer ikke på å ha vært gjennom det. Det eneste litt triste med det er at jeg ikke kan forestille meg visuell terror verre enn dette her. Har man sett Saw, har man egentlig sett det verste. Og det kan både være en lettelse og en tragedie. Det kommer nok mange flere filmer i denne sjangeren, og det kan godt hende de overgår Saw-filmene. Jeg kommer nok uansett ikke til å stå først køen, da jeg føler jeg har fått min dose blod og innvoller for en periode.

Konklusjonen er altså at jeg ikke anbefaler deg å se disse filmene, men jeg fraråder deg heller ikke å gjøre det. Hvis du har sansen for makaberhet på denne måten er det bare å forsyne seg.

Selv om Saw 3D er beregnet til å være den siste filmen i serien, vil det ikke overraske meg om det kommer flere.

Men enn så lenge: Game Over!