The Kids Are All Right
En litt tam film med et kontroversielt par i sentrum.
OSCAR 2011
Filmen er nominert til 4 Oscar:
- Beste film
- Beste originalmanus
- Beste kvinnelige birolle (Annette Benning)
- Beste mannlige birolle (Mark Ruffalo)
Normalt sett er nok dette en film jeg ikke hadde satt meg ned en lørdag ettermiddag for å se, men så var det jo dette med å skulle se alle Oscar-filmene før den store utdelingen, da. Derfor bestemte jeg meg for å bruke et par timer på en drama-komedie om et lesbisk ektepar.
Annette Benning og Julianne Moore spiller det mye omtalte lesbiske ekteparet. De prøver, og gjør det ganske så vellykket, å spille en helt vanlig amerikansk kjernefamilie (de har til og med en Volvo). De har to barn, der den eldste datteren Joni (Mia Wasikowska) snart skal reise for å begynne på college, mens sønnen på 15, Laser (Josh Hutcherson) gjør sånne vanlige dumme ting som femtenåringer i USA gjør (sniffer et-eller-annet-narkotisk-stoff og gjør jackass-stunt). Det er med andre ord den perfekte familie, og status quo blir først brutt da ungene bestemmer seg for å ta kontakt med deres biologiske far. Paul (Mark Ruffalo) er raskt villig til å ta kontakt med barna, til foreldrenes fortvilelse. Jeg skal ikke gå mer inn på handlingen her, men bottom line er at Paul skaper problemer og utfordringer for den litt spesielle familien.
The Kids Are All Right har noen kvaliteter. Skuespillerprestasjonene er meget gode og vi blir virkelig overbevist om situasjonen. Likevel føler jeg at filmen ikke er mer enn en middels familie-drama-komedie. Det som gjør filmen spesiell, (og som sannsynligvis høstet Oscar-nominasjonene) er det kontroversielle temaet: et homofilt ektepar. Men kanskje er det fordi jeg er norsk og fordi dette temaet ikke lengre er så kontroversielt at jeg føler at filmen ikke greier å være nok kritisk. Jeg forstår godt hvorfor det er valgt å sette dette paret inn i den urtypiske amerikanske kjernefamilien; regissør Lisa Cholodenko vil normalisere settingen, men det gjør også at filmen egentlig ikke treffer på noen særlig måte. Kanskje er det også fordi det er valgt å bruke to kvinnelige homofile, noe som av en eller annen grunn oppfattes som mer normalt enn mannlige. Og kanskje fungerer det bedre i USA enn i Norge.
Ellers så er filmen, som jeg har nevnt, en ganske middels drama-komedie. Den byr ikke på store overraskelser, den har en litt haltende dramaturgi og er relativ forutsigbar. Jeg mener egentlig at filmen ikke fortjener Oscar-nominasjonen for beste film. Hadde det ikke vært for temaet som blir tatt opp, hadde nok denne filmen raskt blitt glemt.
Kanskje er jeg i overkant streng nå, men da forventningene mine lå på det samme nivået som de ni andre nominerte filmene for beste film, holdt det rett og slett ikke.
