127 Hours

Danny Boyle har vist seg å bli en av de siste ti årenes mest populære og varierte filmregissører. Fra rusmissbruk i Trainspotting, til zoombier i 28 Days Later, kald science fiction i Sunshine og fargesprakende eksplosjon i Slumdog Millionaire. Les mer om Boyles filmografi her.

I 127 Hours tar han for seg (den sanne) historien om eventyrlystne Aron Ralston, som etter en ulykke setter fast hånden sin under en stein, i en øde ørken uten at noen vet hvor han er. Mesteparten av filmen foregår nettopp i denne bergsprekken hvor han befinner seg. Vi får ikke se noe annet enn det han ser, med unntak av noen flashback som understreker hans tanker.

Filmen åpner med en fest av visuell lekenhet. Vi får splitscreen, vekslende hurtig og sakte film og så videre. Det er, om ikke annet, veldig fargerikt. Bilder av store folkemasser understreker kontrasten til Arons ensomhet bare minutter senere i filmen.

Etter at alt stopper opp blir det plutselig stille – veldig stille. Det tar litt tid før Aron innser situasjonen han befinner seg i, og det hele gjennomføres av en meget god James Franco i hovedrollen.

Historien videre er en reise i Arons sinn, og vi får se om han har viljen som skal til for å kunne gjøre det nødvendige for å overleve. Veien dit er til tider både veldig morsomt og tragisk. Kameraføringen er veldig kreativ, og vi får virkelig den klaustrofobiske følelsen av å sitte fast sammen med ham. Vi blir tatt med inn i sugerør, vi følger med maur og biller som kravler seg gjennom bergsprekken. Det er synd at ikke Anthony Dod Mantle fikk sin Oscar-nominasjon for beste kinematografi.

127 Hours var en av de filmene jeg gledet meg mest til da alle disse filmene begynte å komme til norske kinoer. Noen hadde sagt at dette var Boyles beste film, noe som sier sitt da han enda har til gode å lage en dårlig film. Og filmen innfridde absolutt. Den er på mange måter den totale kontrasten til Slumdog Millionaire, som fikk 8 Oscar, men også lik i lekenheten i forhold til mediet. Det er en liten, intim historie, som brettes ut på det store lerretet til en emosjonell reise for publikum. Men jeg må advare om at til tider er filmen veldig eksplisitt i sin skildring av det nødvendige. Det er sterke scener som ikke blir sensurert.

Men når slutten kommer kan man ikke annet enn å smile av glede og tørke tårene.