Winter’s Bone

Et mørkt bilde på et USA vi sjelden ser på film.

OSCAR 2011:

Filmen er nominert til 4 oscar:

 

Beklager litt korte anmeldelser for tiden, men siden jeg skal ha alle Oscar-filmene ute før selve utdelingen blir det begrenset med hva jeg rekker å skrive. Jeg skal ta igjen med lengre og mer utdypende anmeldelser senere.

Noe av det som preger mange av de oscarnominerte filmene i år, er meget bra skuespill. Winter’s Bone tilføyes i denne rekken. Jennifer Lawrence bærer filmen, med hjelp av John Hawks i en birolle. Filmen i seg selv er ganske enkel, men også veldig virkningsfull.

Vi blir tatt med til Ozark Mountains, et av de fattigste områdene i USA. 17 år gamle Ree (Lawrence) må passe på den syke moren sin og hennes to yngre søsken. Faren er borte for lenge siden. En dag får hun beskjed om at faren hadde pantsatt huset som kausjon etter å ha blitt arrestert. Kun hvis han møter opp i retten vil de kunne få beholde huset. Ree må ta seg ut på leting etter faren.

Vi blir altså tatt med rundt om i området, og det er slettes ikke noe lystig syn. Til tider virker det som om hele verden er i mot henne, men hun får til slutt noe hjelp av onkelen Teadrop (Hawks). Det blir mer og mer klart at det dreier seg om en slags sammensvergelse vi aldri helt får svar på. Det meste i filmen blir bare antydet, uten å fortelle det helt tydelig.

Det visuelle bildet gir også en deprimerende stemning. Det er likevel godt filmet, med en gjennomtrengende grålig tone. Mot slutten greier også filmen å oppdrive en optimisme som, etter min mening, gjør den langt bedre enn eksempelvis Alejandro González Iñárritus Biutiful, som er nominert til Oscar for beste utenlandske film.

Skuespillet er fantastisk. Jennifer Lawrence er nok årets store underdog, og hadde det ikke vært for Natalie Portman i Black Swan, hadde dette vært min store favoritt i kategorien for beste kvinnelige hovedrolle. Det er nok også dette filmen vil huskes best for. Selv om det er en vond historie om de som blir urettferdig behandlet, er det kanskje ikke den filmen jeg kommer til å huske best. En litt malplassert drømmesekvens (tror jeg) og en nesten litt for forferdelig slutt trekker litt ned på min liste.

Hvorvidt dette samfunnet faktisk er så ille i virkeligheten eller ikke, spiller egentlig ikke så stor rolle. Regissør Debra Granik greier fint å fortelle oss om en side av USA vi vanligvis ikke ser noe til.