Den gode kinostemningen
Er kinostemningen borte, eller ligger den der ute og venter på den rette filmen? Mine tanker om ekte kinofølelse og digitalisering.
Jeg er av de som går ganske mye på kino. Du kan gjerne se meg en tre-fire ganger i uka i den mørke salen foran det store lerretet. Dette var noe jeg begynte med etter at jeg startet å studere film- og fjernsynsvitenskap i Lillehammer. Her har kinoen blitt det store møtepunktet og en av de faste fritidsaktivitetene for meg og et par kamerater.
En ting som jeg har lagt merke til, og som er et beklagelig fenomen, er at den tidligere spenningen for filmene, og den store wow-effekten, er noe borte. Kinostemningen, om man kan kalle det det, har nok forsvunnet noe. Og det er flere forklaringer til det.
Den viktigste årsaken er naturligvis at jeg går såpass mye på kino at størrelsen på bildet ikke lenger virker så imponerende. Jeg har sett det nok ganger til at den sitrende spenningen ikke er der lenger.
Andre grunner har med teknologisk utvikling og utbygging av kinosalene. Selve salen har naturligvis en del og si. Jeg skal ikke være negativ mot Lillehammer Kino her, men salene er langt i fra de beste, og det er nesten litt trist med tanke på at det er en av de viktige filmbyene i Norge, (når det er sagt er Lillehammer Kino veldig flink til å lage eventer og skape litt liv rundt filmene – det er alt i alt et hyggelig sted å oppholde seg).
I tillegg til dette har kinoene i Norge de siste årene gått fra de gode gamle 35 mm filmrullene til digitale harddisker. Jeg skal prøve å la være å være alt for snobbete her, og påpeke at det er mange fordeler med digital film og at det er et tegn på fremskritt. Det gir muligheter til å få mange flere filmer, det er billigere og enklere å håndtere. I tillegg kan det gi mulighet til 3d-visninger. Men når det er sagt så savner jeg virkelig visning på 35 mm. Dette ga et bilde som, uten at jeg kan forklare det på noe grundigere måte, føltes annerledes. Det var liksom mer ekte. Jo, kanskje litt skitnere, gjerne litt smått med støy, men det ga følelsen av å se ordentlig film, i stedet for de ekstremt glattpolerte digitale bildene, (som ikke alltid er så glatt heller – pixler kan være en plage). Og denne 4K-oppløsningen som det skrytes så mye av, (ca. 5-6 ganger flere pixler enn HD), er slettes ikke så imponerende som man skal ha det til. Sylskarpe bilder, sier du? Vel, femogtredve er fortsatt bedre. Jeg kan heller ikke si at jeg har merket så mye forskjell i programmet, og prisene bare stiger. Ikke få meg til å begynne på 3d-filmen, for det er bare en pest og en plage. Da kinoen i Lillehammer hadde visning av den polske filmen En magisk sommer (2007) som kun fantes på filmrull, var det en nostalgisk fryd bare å se filmen i dette formatet. Og filmen var ikke så ille den heller.
Så hvorfor gidder jeg da å gå på kino? For det første handler det om at nye filmer ikke er kommet på andre medier. Det er jo også en sosial aktivitet som kan gjøre filmopplevelsen bedre. Jeg vil også være med og støtte filmbransjen og velger da å betale den summen som kreves (selv om ikke alle filmer fortjener det, da). Og sist men ikke minst: FILM ER FREMDELES BEST PÅ KINO! Selv om noe av kinostemningen har forsvunnet, er det fortsatt en vesentlig forskjell på å se film på TV eller en PC-skjerm, enn å se det på det store lerretet. Og det skal sies at innimellom dukker det opp en film som vekker den riktige filmstemningen og som gjør det en stor opplevelse å få se den på det store lerretet.
Se for eksempel Black Swan, Enter the Void og The Good, The Bad and the Ugly.
Mitt håp er i alle fall at noen av punktene jeg har nevnt ovenfor endres til det positive (selv om det sannsynligvis skal noe til å innføre 35 mm igjen). Og når først disse virkelig gode filmene kommer, som virkelig fanger deg inn i opplevelsen, da spiller vel dette egentlig ikke så stor rolle.