Kjærlighetens Kjøtere
Iskaldt, psykologisk drama på Grønland, rundt 1925. Hans Petter Moland viser oss den sterkeste manns rett.
Kjærlighetens Kjøtere, fra 1995, er den eneste norske filmen som er nevnt i den originale utgaven av 1001 Movies You Must See Before You Die. Blant alle norske filmer som er laget – mange av dem ganske gode – hvorfor skulle akkurat denne filmen være med? Er den tatt med kun for å representere et lite skandinavisk land som Norge? Representerer den noe nytt i forhold til filmkunsten? Eller er den rett og slett så god at absolutt alle burde se denne filmen før de dør?
Etter å ha sett filmen vet jeg egentlig ikke helt om jeg kan svare på det. Personlig har jeg mange andre norske filmer som jeg er mer glad i enn denne, men det er absolutt en god film. Gard B. Eidsvold spiller Henrik Larsen, en poet fra Kristiania, (som akkurat er i navneskiftet til Oslo), som spiller fiolin på fritiden. I oppdrag fra forleggeren skal han reise til Grønland og være med å arbeide med et pelsjegerlag, som består av Ranbæk (Stellan Skarsgård) og Holm (Bjørn Sundquist). Holm er den sindige vitenskapstypen, mens Ranbæk er en vilter, tidvis forfyllet svenske som hele tiden kommer i strid med Larsen. Livet er hardt, og når kjemien mellom karakterene er såpass kald, blir det ikke akkurat noe lystig sted å være.
Det hele er veldig vakkert filmet. Philip Øgaard får virkelig frem de flotte naturbildene en sånn film trenger, og understreker kulden og ensomheten de opplever. Med de dystre bakgrunnstonene til Terje Rypdal, som man knapt legger merke til, har Hans Petter Moland, en av våre store veteranregissører, skrudd sammen en film som er både nervepirrende, engasjerende og vakker. Vakker fordi den store kontrasten til noen form for kjærlighet understrekes så voldsomt. I de få glimtene noen form for medmenneskelig kjærlighet bryter gjennom, får man plutselig litt troen (før helvete braker løs igjen). Så derfor blir det noe vakkert i det Larsen roper ut at han har troen på kjærligheten, rett før han trykker inn avtrekkeren på pistolen.
Det som kanskje er det viktigste temaet i filmen er hva som faktisk skiller mennesker fra dyr. Hva gjør en mann for å overleve i et av verdens hardeste klima, og den eneste med ham er en han hater? Eidsvold og Skarsgård må kjempe mot hverandre, samtidig som de skal overleve i et landskap der alle spor etter sivilisasjon er fraværende. Kanskje er det det som har gjort at denne filmen fortjener en plass i filmhistorien som noe spesielt?
Det skal sies at filmen kan virke noe langtrekkelig til tider, og mister derfor litt av nerven. Likevel understreker det også tregheten i tilværelsen. Noen steder kan det også være på grensen til litt overdrevent melodrama mellom karakterene – det skal ingenting gjøres for å få dem til å tenne.
Alt i alt er det en god norsk film, som alle med litt interesse for norsk filmhistorie burde sette av et par timer til.