Insomnia
Erik Skjoldbjærgs nordnorske, psykologiske thriller. Er den norske originalen like god som Christopher Nolans remake fra 2002?
Jeg har tidligere sett den amerikanske filmen Insomnia, fra 2002, regissert av i dag en av Hollywoods mest ettertraktede filmregissører og med skuespillere som Al Pachino og Robin Williams i hovedrollene. Filmen var helt grei, og den klart svakeste av Christopher Nolans fantastiske filmer de siste ti årene. Dessverre fikk jeg ikke sett den norske originalen i samme runde og den gikk derfor litt i glemmeboka. Mandag 4. april ble det holdt et seminar på Høgskolen i Lillehammer med blant annet (manus)forfatter Nikolaj Frobenius (som den siste tiden er meget aktuell grunnet sine uttalelser om kjønnskvotering i Norsk Filminstitutt, i sammenheng med kanonfloppen Pax), og filmregissør Erik Skjoldbjærg (som kom med Nokas i fjor). Sammen lagde de i 1997 en film om en søvnløs politimann som må løse en mordsak han selv blir en del av, i landet der solen aldri går ned. Nå var det ikke Insomnia de snakket om på seminaret, men det fikk meg til å bestemme meg for å sette meg ned og se denne norske klassikeren.
Stellan Skarsgård er et kjent syn i norsk film, (se Kjærlighetens Kjøtere). Her figurerer han en sliten Kripos-agent som må løse en mordsak nord for polarsirkelen – der solen aldri går ned. Han har søvnmangel, eller insomnia, noe som fører til ganske katastrofale følger i arbeidet hans. Med seg har han Sverre Anker Ousdal og Maria Bonnevie som kollegaer, samt at Bjørn Floberg også dukker opp som en mistenkelig forfatter.
Dette er ikke en kriminalfilm i tradisjonell forstand, så hvem som er morderen er ikke så viktig. Det filmen bruker mest tid på er å karakterstudien. Og det er her Skarsgård virkelig får vist seg som en fantastisk skuespiller.
Filmen er egentlig en slags film noir, bare at den ikke er svart, men alt for lys, (i alle fall for Skarsgård). Det er tidvis godt filmet, der spesielt lyset blir en viktig del av filmen. Det nordnorske, arktiske lyset vekker frem de skandinaviske tonene. Jeg fikk i alle fall assosiasjoner til Lynch-serien Twin Peaks.
Insomnia lider av det samme problemet som veldig mange andre norske spillefilmer har gjort: lyden blir for dårlig. DVD-en hadde ikke norske undertekster, men jeg ga til slutt opp med å høre på mumlingen til Skarsgård og litt utydelig nordnorsk i bakgrunnen, så jeg satte på danske i stedet, (det nærmeste alternativet).
Handlingen i Nolans film fra 2002 er nærmest en blåkopi av den norske. Med unntak av litt flere actionscener er dramaturgien og hendelsesforløpet mer eller mindre likt. Det er karakteristiske skuespillere som tar for seg de viktigste rollene (Pachino og Williams, som her med Skarsgård og Floberg). Problemet til den til vanlig så utrolig kreative regissøren er at han rett og slett blir for lite kreativ i sin tilrettelegging. Det er ikke uten grunn at Frobenius og Skjoldbjærg får mye av æren for manuskriptet også til denne filmen. Nolan har laget en noe oppshinet og teknisk bedre film, men det vil alltid være en kopi, og det er dette som gjør den til den filmen Christopher Nolan vil huskes minst for. Vi lagde en vel så god film, og hadde ideen først!