World Invasion: Battle Los Angeles

Filmstedet • søndag 10. april, 2011

Denne anmeldelsen kommer til å inneholde drøssevis av spoilere, men det spiller ingen rolle – du skal ikke se denne filmen likevel.

Jeg hadde ikke store forhåpninger til World Invasion: Battle Los Angeles før jeg entret kinosalen. Filmen hadde noen litt kule postere, men hadde stort sett fått relativt dårlige kritikker. Det var vel og greit, tenkte jeg, og håpet i det minste på en litt Michael Bay-aktig, stor og dum Armageddon/Independence Day science ficton film. En film som alle er enige om ikke vil være noe kunstnerisk mesterverk, men som man i det minste kan bruke et par timer på som underholdning. Jeg tok feil … veldig feil!

I World Invasion: Battle Los Angeles har man seriøst ingenting å glede seg over! Jonathan Liebesman har laget en helt forferdelig film som jeg fraråder alle å se. La denne anmeldelsen være din advarsel.

For det første er det absolutt ingen interessant historie. Verden blir angrepet av kometer som viser seg å være aliens som er ute etter å kolonisere jorden ved å ta vannet vårt. Det er veldig vanskelig å skille selve romvesenene fra robotromskipene de kjører. Sersjant Michael Nantz (Aaron Eckhart) og en gjeng andre marinesoldater, (inkludert den tilsynelatende eneste kvinnelige soldaten i hele US Marines; Michelle Rodriguez), går ut i kampens hete og kriger i omtrent 90 minutter, før de nærmest ved et tilfelle finner kommandosentralen til de meget krigerske alienene og ødelegger den. Det er en film med ett, langt, stort klimaks, som gjør at ingenting virker spennende. Det er ingen dramaturgiske høydepunkt, da alt er et stort høydepunkt. Og det hele blir kjedelig, og man sitter og venter på at noe faktisk skal skje.

Skuespillerne gjør ingenting for å bedre filmen. Aaron Eckhart er nok typecastet til filmen, og illustrerer godt en ubertøff marinesoldat, men han gjør absolutt ingenting for at jeg skal bry meg om ham. Om han hadde blitt skutt ned i siste scene hadde jeg ikke brydd meg det grann. De andre soldatene gjør heller ingenting spennende, til og med Michelle Rodriguez forblir en kjedelig bikarakter.

Så nå har vi altså en ekstremt dårlig fortalt historie, med karakterer vi ikke bryr oss om. Kan det bli verre? Å jada. Er man av den typen som raskt blir sjøsyk er det bare å styre unna. Jeg tror jeg aldri har sett en film med mer ristende kamera. Cloverfield kan bare gå å legge seg! Her har de droppet naturlig, håndholdt ustødighet, og brukt bevisst risting for å skape mest mulig ubehag hos seeren. Det er utrolig kjapt klippet – hele tiden – og man rekker aldri egentlig å få noe særlig glimt av noe som helst. Om dette er gjort for å få en mer dokumentarisk følelse eller for å illustrere et slags dataspill vites ikke, men ingen av de er i så fall særlig vellykket.

Hadde bare spesialeffektene vært imponerende. Det var de ikke. De er ikke nevneverdig dårlige, men det er langt i fra noen wow-effekt. På lydsiden blir det pumpet på med effektlyder hele tiden, og den pompøse og stemningsskapende musikken forsvinner i bakgrunnen. Da skuespillerne selv ikke greier å få frem noen emosjonell effekt, burde de nok heller ha pøst på med svulstig musikk. Det er billig, men mye mer tilfredsstillende.

Spektakulære bilder? Dette er av de få oversiktsbildene i filmen.

Det kvalmeste med filmen er kanskje den helt utrolige glorifiseringen av amerikansk militær. Her er soldatene heltene, og en av de eksplisitte meningene med filmen må være det som Eckhart sier til en sivil gutt som har rotet seg opp i dette: «US Marines never quit!». Her er de alle martyrer og helter som skal redde verden, og det blir aldri stilt spørsmålstegn til hva denne krigen egentlig handler om, og andre ting som kunne balansert det hele litt ned. Krigen er et helvete, men det glorifiseres likevel med styrken av kameratskapet soldatene i mellom. Helt på slutten, etter at de har kommet tilbake til militærbasen, bestemmer de seg for å droppe frokosten og heller sparke mer alienræv. Hadde de bare virket mer badass, og filmen en god del mer emosjonelt engasjerende, kunne militæret i USA fint brukt denne filmen som reklamefilm for å rekruttere medlemmer. Det hele blir likevel for seriøst og for deprimerende. Det finnes ikke antydninger til ironi, satire eller humor av noe som helst slag.

Ikke noe humor? Vel, man kan alltids le av de totalt malplasserte melodramatiske stoppene, proppet med klisjeer vel og merke. Scenen der Eckhart forklarer hvordan han savner alle mennene han har mistet tidligere skulle vel være ganske så følelsesladet, men blir bare latterlig.

Man kan sikkert finne mange referanser til diverse krigs- og alienfilmer her, men jeg velger å kalle dette en slags blanding mellom Saving Private Ryan og Independence Day. Ok, det vil være en STOR fornærmelse for både Steven Spielberg og Roland Emerich, så jeg vil da poengtere at det er en meget mislykket blanding av disse. Det er total slakt på gatenivå, med romvesener som invaderer jorden. Her mangler vi dessverre noen tydelig moral (krig er vondt – uansett!), som Spielberg vakkert greide å plante inn i kanskje en av tidenes beste krigsfilmer, og noen form for ironi og underholdningsfaktor, som man finner masse av i Emerichs klassiker. En annen film jeg kommer på som nesten kan sammenlignes, er Doom (2005), som er en film med kun slakt, uten noe mål og mening.

En annen liten ting jeg tenkte på var at det var et utrolig kjedelig valg å bruke Los Angeles. Ok, Hollywood ligger i den byen, og det gjør det vel mer praktisk for filmskaperne, i tillegg er ideen basert på noen virkelige hendelser, (vel og merke uten aliens). Men Los Angeles har ingenting av spennende bystruktur! Hvor mye mer interessant hadde det ikke vært om kampene hadde foregått på Manhatten, i San Francisco, i Washington DC eller europeiske byer som Paris eller London? Bare en tanke.

Du har sikkert forstått at dette ikke er en film jeg anbefaler, og jeg håper du velger å ikke bruke en hundrelapp på å se denne filmen. Det er ikke verdt pengene. Livet er kort, det er mye mer vettugt man kan bruke tiden på.