Sucker Punch

Zack Snyders nyeste film er ikke akkurat særlig begeistrende. Visuelt flott, men mangel på det meste annet.

Zack Snyder er mannen bak kultklassikere som remaken av Dawn of the Dead (2004), Watchmen (2009), Legenden om Vaktuglene (2010) og naturligvis 300 (2006). Denne mannen har virkelig vist at han har en særegen stil, og kan nok regnes med i rekken av våre moderne, kommersielle auteurer. Nå skal det påpekes at Snyder tidligere stort sett har arbeidet med materiale han selv ikke har utviklet, og det har nok ført til mye av den store suksessen. For når han nå med Sucker Punch får komme opp med hele ideen selv, funker det rett og slett ikke så bra som det burde.

Jeg har dessverre ikke sett alle de nevnte filmene til Snyder, men jeg digget 300. Vel og merke på en helt heteroseksuell måte, selv om filmen har fått beskyldninger for å ha veldig mye fokus på den mannlige kroppen. Jeg skal ikke gå inn på den diskusjonen her, men (som Matias i Enchanted Portraits påpekte) virker Sucker Punch som et svar til dette. Pubertetsnerden Zack Snyder lager en film med masse lettkledde jenter for å rope ut at «JEG ER IKKE HOMO!».

For vakre, lettkledde jenter er det mye av. Et feministisk budskap er det nok dessverre mindre av. Det gjør det, som jeg skrev innledningsvis, visuelt flott, men innholdsmessig meget flatt og kjedelig.

Ok, handling. Hovedpersonen er ei jente som går under navnet Baby Doll (Emely Browning). Etter at moren hennes dør blir hun sendt på et galehus av den meget trakasserende stefaren. Dette er skitten business på høyt nivå, og som om ikke dette var ille nok, skal hun lobotomeres, slik at hun glemmer alt som har skjedd. Den første sekvensen er ganske stilig laget, og jeg tenkte først at dette ikke kom til å bli så ille som forventet. Med en coverlåt av Sweet Dreams (Are Made of This) i bakgrunnen, er anslaget en stilfull musikkvideo som forteller bakhistorien for filmen.

Men så slutter musikken og vi blir ført inn i fantasiverdenen til protagonisten. Her er hun og fire andre jenter på et bordell der de arbeider inn en opptreden, (det er herfra hun blir omtalt som Baby Doll, vel og merke). Det viser seg raskt at Baby Doll er en fantastisk danser. Nå skal det sies at vi som publikummere får aldri se denne erotiske dansen, for hver gang hun skal til å begynne blir vi ført inn i nok en fantasiverden. Her er det full action, og Baby Doll, Sweat Pea (Abbie Cornish), Rocket (Jena Malone), Amber (Jamie Chung) og Blondie (Vanessa Hudgens) må kjempe sammen, for de har en plan om å rømme fra bordellet/galehuset.

Og det var med disse actionscenene filmen virkelig begynte å skurre. Narrativt har de lite for seg, og de blir mer til irritasjon enn til engasjement. Joda, det er tidvis god Snydersk action, men det er også partier hvor det blir ganske kjedelig. Det blir liksom det samme opp igjen, selv om det varierer litt mellom super-ninja-samuraier, nazi-zombie-androider, ildsprutende drager og gjennomsiktige roboter.

Skuespillerne gjør ikke saken noe særlig bedre. De er unge og lekre, og kan svinge et sverd, (og i kommersiell sammenheng er vel det kanskje nok?), men lite annet. Egentlig blir det heller ikke særlig sexy, hvis det er det man er ute etter. Filmen følger premissene slik at den går under såkalt PG-13, en av aldersgrensene i USA. I Norge blir det stort sett gjort om til 11 års aldersgrense, (selv om denne filmen likevel har fått 15). Likevel gjør det at filmen verken blir så rå eller så sexy som den hadde potensiale til å være, og ødelegger derfor mye for seg selv. Å lage en film som skal passe for barn om relativt voksne tema, funker tydeligvis ikke særlig bra.

Jeg må likevel understreke at jeg ikke hatet Sucker Punch, (for en sånn film, les heller World Invasion: Battle Los Angeles). Zack Snyder er en visjonær regissør som kan når han vil, og man ser innimellom glimt av denne filmatiske gleden som har preget hans tidligere filmer. Denne ble nok en bomtur, men det skal bli spennende å se hva han i neste omgang kommer til å gjøre med den nye Superman-filmen: Man of Steel.