Castaway on the Moon
En fornøyelig og vakker koreansk film, der humor og tragedie blir smeltet sammen.
Jeg skal innrømme at jeg skriver litt lite om asiatisk film her på Filmstedet. Det vil naturligvis være en skandale å beskrive asiatisk film som én kategori, men ut i fra at det kommer såpass mye, og såpass mye bra, burde jeg kanskje ha omtalt flere. Jeg hadde store planer om å skrie om den fantastisk vakre Norwegian Wood, som hadde premiere for noen uker siden, men det ble liksom borte. Jeg har planer om å komme med en artikkel om Studio Ghiblis filmer etter hvert, (jeg må bare få sett litt flere først).
Men i dag vil jeg endelig anmelde en perle av en sørøstasiatisk film. Sørkoreanske Castaway on the Moon, regissert av Hae-jun Lee, overrasket virkelig, og fremstår som en leken, varm og humoristisk film. Filmen forteller egentlig to historier, som føres sammen. Begge protagonistene heter faktisk Kim, da vel og merke i en mannlig og kvinnelig versjon. Filmen åpner med at den mannlige hovedpersonen står på ei bru over ei elv, der han skal til å hoppe utfor for å ta selvmord. Han snakker i telefon med banken sin, som minner ham på at han skylder en stor sum penger. Han takker for samtalen og avslutter med at de nå gjorde ham enda mer sikker. Like etterpå hopper han. Heldigvis greier han ikke å ta livet sitt, og strander i stedet på en liten, øde øy midt i elva, midt i en stor by. Etter litt om og men bestemmer han seg for at å dø kan han gjøre når som helst, så han vil heller prøve å overleve på denne øya som noen knapt legger merke til.
Etter 1/3 av filmen blir vi forflyttet til den andre protagonisten: ei jente som har levd inne på rommet sitt de siste tre årene. Her ser vi et tydelig eksempel på agorafobi (angst for å gå ut). Innimellom kikker hun ut av vinduet for å ta bilder av verden, og det er her hun får øye på ”romvesenet” på øya, midt i metropolen.
I tillegg til å ha et fantastisk plot, er det kløktig gjennomført. Vi ser tydelig skille mellom europeisk, og spesielt amerikansk film mot film fra Sør-Korea. Her tar man seg gjerne tid til å utforske detaljer og komiske elementer, samtidig som det er en god fremdrift gjennom hele filmen. Det blir aldri kjedelig, og man sitter og humrer hele tiden.
Blandingen av humor og tragedie er noe som er spesielt tydelig her. For eksempel prøver den mannlige Kim å henge seg selv på øya, men må plutselig stoppe i et akutt anfall av dotrengenhet. Døden kan alltids vente. Her får vi et ganske barnslig komisk element som tar over for noe veldig tragisk og alvorlig.
Tematikken i filmen fortelles ganske tydelig gjennom tittelen: det handler om folk som er fanget, eller skipbrudden, i sin egen tilværelse. Den ene på ei øy, den andre inne i et rom. Dette er egentlig et ganske vestlig tema, og det vises gjennom at dette er en film som har en veldig vestlig appell, (eller er det kanskje Sør-Korea som har blitt mer vestlig av seg?). Den spiller naturligvis på Cast Away (Robert Zemeckis, 2000), med Tom Hanks i hovedrollen. Kontrasten mellom det meget sentimentale og tragiske med Zemeckis sin versjon, og denne ganske komiske samfunnskommentaren er høy, men belyser likevel noen av de samme temaene.
Skuespillet blir ofte litt vanskelig å vurdere ettersom en stor del av det er formidling av replikker, og når man ikke kan språket er mister man litt av denne vurderingsevnen. Likevel er det tydelig at denne filmen ikke bærer preg av særlig underspilling. Tidvis får man litt av denne typiske overspillingen som gjerne preger anime-filmen, (for eksempel blir nesten alle menneskenes lyder forsterket), som ofte kan skape en litt ufrivillig komisk effekt. Her gjøres det med vilje, og det er vellykket.
Det er egentlig ikke noe særlig å utsette på denne perlen av en film, annet enn at den faktisk virker litt for lite asiatisk i forhold til det man forventer av en film fra Sør-Korea. Det burde kanskje egentlig ikke være noe trekk, men jeg nevner det likevel. Den kan kanskje også virke litt for konvensjonell til tider, (vel og merke i meget små doser). Dette er i alle fall en frisk og oppfinnsom film som er absolutt verdt å se.
