Blue Valentine

En perle av en film, med to flotte skuespillerprestasjoner i teten.

Blue Valentine er en undervurdert film, punktum. Denne lille perlen av en film fikk kinodistribusjon i Norge alt for sent, og ble totalt glemt av Oscar-akademiet. Michelle Williams fikk en nominasjon for beste kvinnelige hovedrolle, (en pris hun naturligvis ikke fikk). Derek Cianfrances film er en film som absolutt er verdt å få med seg.

Filmen følger to handlinger. Det vil si to handlinger med de samme personene, i forskjellig tid. Vi starter med et ektepar som har kommet noen år ut i «livet», de har en seks år gammel datter, og man merker raskt at dette forholdet ikke er så stabilt. Dean (Ryan Gosling) er en forfyllet husmaler, som vel og merke er veldig glad i familien sin, men sliter litt med å holde ting sammen. Med andre ord en litt vanskelig person. Cindy (Michelle Williams) er sykepleier og må stelle for seg selv, Dean og datteren Frankie (Faith Wladyka). Det er en sliten familie.

Brått klippes det seks-syv år tilbake i tid og vi får se historien om hvordan Cindy og Dean møtte hverandre. Dette er en veldig flott fortalt kjærlighetshistorie – man blir nesten forelsket sammen med dem – som bare blir enda mer sår når man vet hvordan det hele kommer til å ende.

Skuespillet fra begge hovedkarakterene er flott, men særlige Williams er fantastisk. Hun greier å overbevise både som en litt smånaiv, snill og yndig ungdom, samtidig som hun også er en ansvarsfull og sliten husmor. Gosling gjør en god figur som en irriterende ektemann som stort sett ikke gidder å gjøre noe, men som også viser at han har hjerte for familien. Ettersom en del avsløringer kommer underveis viser det seg at han egentlig er en god person som bare har havnet litt i feil spor.

Dean og Cindy i en eldre og mer slitt variant

Det er veldig vakkert filmet, men også veldig nært på karakterene. Det er hele tiden nærbilder, og det hele blir derfor mye mer sårt. Det blir pågående, noe som gjør at vi føler enda mer på kroppen hvordan de har det i sine «onde dager». En sex-scene i filmen blir for eksempel mer vond enn erotisk.

Hva som egentlig er moralen i filmen er litt vanskelig å si. Uten å røpe slutten, kan jeg si så mye at den kan tolkes på flere måter, og det gir filmen en ny dybde.

Er det noe å trekke ned på i det hele tatt egentlig? Karakterene kan virke litt vel stereotypiske til tider, da de kanskje hadde vært tjent med å virke mer «ekte». Dette utgjør likevel lite for selve filmopplevelsen, så ikke la det hindre deg.

Det skal nevnes at da filmen først kom fikk den høyeste aldersgrense av MPAA (Motion Picture Association of America, de som setter sensur på filmene i USA), på grunn av en oralsex-scene som skulle være veldig realistisk. Denne bestemmelsen ble (heldigvis) endret til den nest høyste aldersgrensen, (R:  «Restricted. Under 17 requires accompanying parent or adult guardian»), noe som gjør den litt mer tilgjengelig for publikum. Her i Norge fikk filmen 11-års aldersgrense, og etter mitt syn trenger den absolutt ikke noe høyere enn det. Ingen scener i filmen er nevneverdig støtende på noe som helst måte, så dette er bare noe amerikansk tull.

Denne filmen er absolutt en liten perle, som det anbefales å få med seg hvis en har sjansen. Etter min mening hadde denne filmen fortjent en Oscar-nominasjon, mye heller enn The Kids Are All Right, men Oscar er vi vel ferdige med for i år.