New York, New York

Woody Allens Annie Hall og Manhattan er både en hyllest til byen han kommer fra og sin egen tilværelse, samtidig som det er en kritikk av den.  Er det to filmer som var forut for sin tid?

I og med at jeg studerer film og prøver å se så mye som mulig, er målet liksom å komme inn om litt av alle de viktigste filmskaperne i historien. Jeg har nok større svarte hull her enn jeg tør å innrømme, men Woody Allen var altså en av dem jeg ikke hadde kommet noe særlig over ennå. Så da Woody Allen Collection endelig dukket opp i postkassa, var det å sette seg ned med dem så raskt som mulig, og  de viktigste først: Annie Hall og Manhattan.

Annie Hall (1977) var Allens store gjennombruddsfilm, og han vant fire Oscar for den, blant annet for beste film. I filmen møter vi en noe stereotypisk jøde som er en akademisk komiker, har problemer på kjærlighetsfronten og elsker New York, (ikke ulikt Allens eget liv, altså). Handlingen går ut på det vaklende forholdet med Annie Hall (Diane Keaton). Det hele er meget kreativt laget, og kløktig klippet sammen. Vi ser titt og ofte inn i Allen/Alvys egen subjektivitet, noe som skaper morsomme og underholdende sekvenser, for eksempel der karakterene ser på hverandre som ung, eller der Alvy snur seg og snakker direkte til publikum.

To år senere kom Manhattan, en ny film med Allen og Keaton i hovedrollene. Om det ikke er en direkte oppfølger til Annie Hall, er det en film som deler såpass mange av de samme elementene, at for meg som så begge filmene på samme kveld lett kan gå litt i surr. Den småstressede komikerjøden Isaac har to ekteskap bak seg, der den siste kvinnen forlot ham for en annen kvinne. Allen (jeg vil fra nå av kalle ham bare det, for enkelhetens skyld), innleder et forhold med ei 17 år gammel jente, men det er først og fremst den voksne og intelligente kvinnen Mary (Keaton), som trekker hans oppmerksomhet. Manhattan er likevel vel så mye en kjærlighetserklæring til byen New York, som et romantisk kammerspill. Filmen åpner med en montasje av bilder fra bydelen som avslutter med sprakende fyreverkeri (vel og merke i svart/hvitt), med George Gershwins Rhapsody in Blue som bakgrunnsmusikk.

Mens Annie Hall er leken både i fortellermåte og stil er Manhattan en roligere og mer tradisjonell film. Likevel vil jeg komme med en påstand i denne korte retrospektive artikkelen, at Allen med begge filmene er ganske forut for sin tid. Vi finner klare postmodernistiske trekk, spesielt med Annie Hall, der metaperspektivet kanskje er det mest framtredene. Allen kommenterer rett så ofte at dette er en film, og drømmer om at virkeligheten kunne vært slik som den. Filmene kommenterer tydelig samtiden, og referer ofte til andre filmer. Eksempelvis har begge karakterene er forkjærlighet for en av våre største auteurer; Ingmar Bergman. Tematisk sett tar filmene også opp noe som egentlig regnes som et 1990/2000-tallsfenomen: mannsrollens fall for kvinnens styrke. Dette kanskje enda tydeligere i Manhattan, der ekskona til Allen faktisk forlater ham for en annen kvinne, og skriver en bok om deres samlivsbrudd. Det at en 42 år gammel mann innleder et forhold til ei 17 år gammel jente er derfor først og fremst et tegn på en umodehet i mannen, som sjelden hadde blitt vist på film før.

Woody Allens filmer er humoristiske og vi som tilskuere blir med en gang plassert i en ironisk avstand fra handlingen. Allens karakterer blir stereotypiske, og det føles nærmest som en kritikk av hele tilværelsen han prøver å vise frem. For eksempel får vi se hvor veldig overfladisk hele det akademiske snakket er, når det slutt egentlig handler om de sentrale verdiene. Og når vi er inne på verdier blir også mange av de tradisjonelle idealene kritisert. Nå skal jeg ikke komme med noen påstand om at slutten av 1970-tallet er noe oldtid, men det er en kjent sak at USA også i dag kan regnes som ganske konservativ i sine gjennomsnittlige verdier.

New York fremstilles som hans Mekka, men vi blir pent plassert på sidelinjen og får se inn i denne mildt sagt kaotiske byen som man både kan elske og hate. For er det egentlig verdens navle, og vil vi egentlig bli som de som bor der? For å sitere Allen selv i anslaget til Manhattan, der han er i gang med å skrive en bok: ”Han tilba New York City, selv om det for ham var en metafor for forfallet av den moderne kultur”. Karakteren forkaster vel og merke denne ideen og går for en romantisert versjon i stedet, men vi merker her hvordan Allen faktisk prøver å kritisere byen han elsker og har laget en egen film for.

Begge filmene har satt sine klare spor i filmhistorien. Eksempelvis ser jeg nå hvordan Ross i tv-serien Friends er en slags hyllest/parodi/imitasjon eller noe av Woody Allen. Replikker har blitt brukt i dagligtalen, og det refereres titt og ofte til filmene.

Allen lager fremdeles filmer, men har i det siste begynt å bevege seg vekk fra the Big Apple. Han har gjort fire filmer i London (Match Point (2005), Scoop (2006) Cassandra’s Dream (2007) og fjorårets You Will Meet A Tall Dark Stranger) , mens hans neste film ble spilt inn i Paris, med tittelen Midnight in Paris (Norgespremiere 10. juni)