Umeå4ever

Geir Grenis store livsprosjekt ble en film som du virkelig kjenner deg igjen i – på tross at filmen ikke er så veldig bra.

Det er en liten stund siden Umeå4Ever forsvant fra de fleste kinoplakater, og jeg fikk dessverre ikke sett den da den gikk. Heldigvis var Lillehammer Kino såpass greie at de satte den opp på nytt for en dag. Dette er faktisk en film jeg gjerne hadde lyst til å betale for å se. Ikke fordi jeg trodde filmen var spesielt bra, men fordi regissør Geir Greni virkelig har ofret mye for å få denne filmen i havn. Pantsatt hus og store lån var det som skulle til for å få denne filmen ferdigstilt, og det står det etter min mening respekt av. Jeg hadde derfor ingen problemer med å betale kinobilletten til denne filmen.

Men så var det selve filmen, da. Filmen har blitt anmeldt en rekke ganger før, og jeg gidder ikke ramse opp de samme plussene og minusene, men heller se på hvorfor det nesten er vondt å sitte og se på Umeå4Ever. Og det betyr ikke nødvendigvis at det er negativt for filmen.

Stikkordet er gjenkjennelighet. For denne historien handler om en undertrykkelse til de grader. Vil du ha en utdypende artikkel om hvor nedpresset vår hovedperson til slutt blir av sin “beste” venn, kan du lese Stian Pignons anmeldelse her.

Historien er egentlig ganske enkel: Stian (Sondre Krogtoft Larsen) har akkurat blitt dumpet av dama (fordi hun var utro med ham), og prøver å få trøst av mor og far, men de foretrekker heller hans beste venn, Anders (Vegar Hoel), og ser på ham som den fortapte sønnen. Stian får nok undertrykkelsen og kjærlighetsproblemene og bestemmer seg for å reise til Umeå i Sverige, der han for 16 år siden møtte sin store ungdomsforelskelse Robyn på et Tae Kwon Do-stevne. Anders bestemmer seg for å bli med. Dette blir en reise med nytt håp som mål, og en reise der han gjør nye oppdagelser ved seg selv. Ja, også er Anders der og skaper krøll.

Ok, historien er egentlig ikke så veldig interessant, og det er ikke gjennomført på en veldig overbevisende måte. Teknisk ser det ganske bra ut, og en del scener er virkelig morsomme, men det er stort sett ganske forutsigbart og skuespillet er tidvis ganske platt. Det som filmen gjør best er, som jeg nevnte innledningsvis, gjenkjennelighet. Greni plasserer oss i en rekke kleine situasjoner – overdrevne og klisjefylte til randen – som funker fordi vi kjenner oss igjen i dem. Hvem har vel ikke opplevd å føle at man ikke oppnår de forventninger som foreldre eller andre har til deg? Eller å ha en venn som gjør dumme ting som går ut over deg, (sånn bortsett fra at Anders faktisk er “bestevennen fra helvete”).

Stian møter en rekke kipe situasjoner, og hele vennskapsforholdet med Anders blir bare verre og verre – og av en eller annen mystisk grunn føles det kjent (uten at jeg har vært i den samme situasjonen selv). Dette blir etter hvert vondt og veldig irriterende. Kanskje er det fordi vi ikke skjønner hvorfor Stian ikke har dumpet Anders for lenge siden, men kanskje mest fordi vi vet at vi ville gjort det samme i hans situasjon. Vi er jo tross alt naive mennesker som tror det beste om folk.

Jeg likte spesielt godt tilbakeblikkene til Tae Kwon Do-stevnet, som dukker opp med jevne mellomrom og avslører mer av historien. Ungdomsforelskelse på et eller annet treff er vel noe vi kjenner igjen, og jeg har selv møtt på nerden som heller vil sitte inn og spille Warhammer enn å sosialisere seg. Denne delen er (mesteparten av tiden) ganske søt, og nærmest nostalgisk, og ikke fult så vondt som resten av filmen er.

Det er mye mer som kan sies om filmen, men jeg tror vi lar det være med det for denne gang. Grenis film ble langt i fra noen publikumssuksess, selv om han prøvde seg på en populær sjanger med gjenkjennelige tema. Publikummet ville seg bare ikke på kino da. Og synd er egentlig det, fordi vi trenger sånne folk som faktisk ofrer alt for å lage film, eller reiser til Umeå – selv om de ikke nødvendigvis lykkes med det de prøver på.