Dancer in the Dark

Definitivt den sterkeste musikalen jeg har sett.

Jeg hadde hørt litt om Dancer in the Dark (2000), før jeg så filmen, og visste det skulle være en film der Trier skrudde på alle patosknappene for å skape den mest tragiske og vonde historien som var mulig. Likevel satt jeg som lammet under filmen, for det var definitivt en av de sterkeste filmopplevelsene jeg har hatt på en stund. Det tok noen dager og noen filmer for å akklimatisere meg etter denne rystende filmen, (samt at jeg ikke har hatt tilgang til Internett på en liten stund, så omtalen kommer litt senere enn den er skrevet).

Kombinasjonen Lars von Trier og musikal er kanskje ikke den mest vanlige oppskriften. Dogmeregissøren fra Danmark, og den meget overfladiske happysjangeren fra USA? Da Trier bestemte seg for å lage en musikal, var det mer som et eksperiment for å se hvor emosjonelt bærende filmen kunne være. Han skulle spille på alle patosstrenger, men likevel holde seg innenfor det smakfulle. Publikum skulle gå gråtende ut av kinosalen.

Og jeg kan vel ikke annet enn å si at det var vellykket. I den siste perioden har jeg sett veldig mye god film (prøver å ta igjen en del mangler), men det er likevel denne filmen jeg hele tiden tenker tilbake til.

Den islandske artisten Björk spiller hovedrollen Selma. Hun er alenemor som har immigrert til USA fra Tsjekkoslovakia. Hennes store lidenskap er musikaler, men har en arvelig sykdom som gjør at henne blind. Dag og natt arbeider hun for å tjene penger til å få sønnen sin operert slik at han unngår den samme skjebnen. Om ikke historien begynner tragisk nok, går det videre over til det totalt hjerteskjærende.

Men inn i alt dette stopper plutselig situasjonen opp og ganske lystige (men også melankolske) musikalnumre spilles av. Dette er produkter av Selmas drømmeverden, og gjør dette til en tidvis ganske merkelig sammensatt film. Men det funker likevel så fantastisk bra.

For ”virkeligheten” er filmet i dogmestilen Trier er kjent for. Det gir filmen nærmest et slags dokumentarisk tilsnitt, selv om historien og karakterene gjør at man (heldigvis) vet at det er fiksjon. Musikknumrene er filmet med masse statiske kameraer – altså ganske utradisjonelt i musikalsammenheng, men gjør at det hele får en Triersk effekt. Musikken er skrevet og komponert av Björk selv, så da vet vi at det er et stykke fra Fred Astaire og Gene Kelly, for å si det slik.

Og når vi er inne på Björk: hvilken skuespillerprestasjon! Hun overbeviser absolutt som Selma, og det gjør filmen verdt å se bare det alene. Hun har også flere gode skuespillere med seg, blant annet Catharine Deneuve og Peter Stormare. Til og med Stellan Skarsgård dukker opp i en liten cameorolle, selv om hans sekvens drukner i alt annet.

Björk og Catharine Deneuve. 

Det er de som mener at Dancer in the Dark blir i det meste laget av patos og derfor ikke liker den noe særlig. Trier selv har sagt at det ikke er hans beste film, men personlig traff den meg rett i hjertet. Det er en film jeg sterkt anbefaler, så vær snill og oppsøk den.

Det er veldig behagelig (?) å innimellom få slike filmer. Dette er langt i fra Hollywood-filmen, men den forteller likevel en historie på en emosjonelt engasjerende måte, og på en måte som gjør at dette er en film jeg vil huske i lang tid fremover.

Det er vanskelig å egentlig skrive så veldig mye enda. Jeg må nok få litt mer avstand til den. Dessuten står jeg i fare for å virke bløt her, så jeg får avslutte mens jeg enda har litt verdighet.

Lars von Trier vant gullpalmen i Cannes for Dancer in the Dark, og har igjen muligheten til å vinne i år med filmen Melancholia. Gjett om jeg gleder meg til den.