Avatar – en studie i blockbusting

En liten analyse av James Camerons store epos. Dette er ABC for hvordan man lager publikumssuksesser.

I helga ble fjorårets definitive publikumssuksess, og tidenes mest innkjente film, satt opp på Lillehammer Kino som en ønskereprise, (eller for å skape mer blest om det nye 3D-utstyret). Siden jeg kun har sett Avatar i 2D på DVD kunne jeg nå benytte anledningen til å få se den på den beste måten.

Dette er på langt nær noen anmeldelse, og jeg går herfra nesten ut i fra at du har sett filmen, (eller i det minste kjenner til what all the fuzz is about)

Etter første gang jeg så filmen var jeg ikke blodfan av den akkurat. Det er en film fylt til randen med konvensjoner og klisjéer, med en forutsigbar historie, stereotypiske og flate karakterer og en veldig påtrengende moral. Når det var sagt kunne jeg aldri si noe på den tekniske gjennomføringen som var helt nydelig. Men kan en flott gjennomføring veie opp for en tynn historie?

Det er et spørsmål som kan svares med både ja og nei.

Ved en tilfeldighet kom jeg inn på Montages sin meningsduell om nettopp dette temaet, og det fikk meg egentlig til å se filmen med litt nye øyne. Thor Joachim Haga mener at den tekniske gjennomføringen godt kan veie opp for en uinteressant historie da opplevelsesfaktoren er det viktigste. Vi får i James Camerons epos oppleve en verden så fantastisk som kun en fantasiverden kan være, og vi tror fra første bilde på den. Historien kan finne på å stoppe opp for å få med seg små detaljer – vi vet jo hva som kommer til å skje uansett, så vi kan likegodt utnytte tiden til å nyte verdenen vi befinner oss i. Haga mener at Avatar vil komme til å bli husket som en pinoér og et gjennombrudd innenfor sin sjanger, og trekker paralleller til Reisen til månen, King Kong og Til Siste Åndedrag.

Sivert Almvik trekker på sin side frem poengene som jeg nevnte innledningsvis: det er og blir en uinteressant historie vi har hørt mange ganger før (sa noen Danser med Ulver og Pochahontas?), og at det fint går an å gjøre en teknisk øvelse med en god historie, eksemplifisert med Camerons tidligere filmer Terminator 2 og Titanic, (nå vil jeg bare kommentere at jeg ikke synes at Titanic har verdens mest interessant historie heller da, og er egentlig en ganske så konvensjonell romantisk film).

Personlig ser jeg gode poenger fra begge to, og greier egentlig ikke helt å avgjøre hvor jeg står i saken. For jeg er fullstendig enig i mye av kritikken til Avatar, men kan ikke avskrive filmens opplevelseskvaliteter, som vi alle må si oss enig i at den har. Man er ganske lamslått etter å ha kommet ut av kinosalen. Ved andre gangs gjennomsyn kjente jeg godt til historien, men var fremdeles engasjert av filmen.

Min påstand er derfor at Avatar er en studie i hvordan man lager en suksessfull blockbusterfilm. Hvordan lage en film som får en så enorm inntjening at alt annet blekner? Økonomisk sett ble filmen tiårets (og tidenes for den saks skyld) mest inntjente film, med nesten en milliard dollar mer enn film nummer to på listen (som for øvrig er Titanic). Se listen på Wikipedia her.

Avatar har en enkel historie vi har hørt før. Det gjør det til en appellerende film, da majoriteten av seerne ikke er spesielt interessert i å tenke for mye på kino, (det er naturligvis en ubekreftbar påstand, men representerer mine inntrykk og erfaringer). Narrativen er enkel og kronologisk. Hollywood-modellen følges til punkt og prikke, og vi har en klar årsak-virkning-utvikling. Karakterene er flate og stereotypiske, og har en utrolig forutsigbar utvikling. Jake Sully (Sam Worthington) går fra å være barsk eksmarinesoldat; rastløs og impulsiv, til å bli en besluttsom og samvittighetsfull borger av de innfødte. Han har naturligvis hjartet på rette staden og innser hvor fantastisk flott det ganske primitive livet til naviene er. Med seg har han også et sett med goodguys – alle med sine spesialiteter, og ikke noe mer enn det: Den engasjerte vitenskapskvinnen (naturligvis en kvinne) Grace (Sigourney Weaver), den litt smånaive Norm (Joel Moore) og alltid like tøffe Michelle Rodriguez som helikopterpiloten Trudy, (som også dør i filmen – bombe! …not). Blant antagonistene (som tro det eller ei virker enda mer stereotypiske), har vi den pengegriske sheriffen av Nottingham: Parker Selfridge (Giovanni Ribisi) og Stephen Lang som supermacho, superpatriotisk marinesoldat som kun er interessert i å drepe. Dette er karakterer vi kjenner igjen, og som vi derfor ikke trenger å tenke noe over. Altså enda mindre hjernetrim for publikum.

Stephen Lang er barsk bad-guy og har store arr.

Videre på blockbusteroppskriften har vi en meget påtrengende ideologi. Budskapet som blir så tydelig og så politisk korrekt at alle får tak idet: ikke kødd med naturen. Og i våre dager da global oppvarming og klimaproblemer er i samfunnsdebatten er det klart at denne filmen stikker seg frem som en stemme. Likevel vil jeg nærmest få påstå at Avatar ikke er spesielt kritisk. Den forteller da noe de aller fleste av oss egentlig er enige i, og gjør det så politisk korrekt at det blir kjedelig å egentlig trekke frem denne debatten. Karakteren til Ribisi blir så overtydelig som pengegrisker at det egentlig er veldig uinteressant. Mange har også hengt seg opp i temaet om at menneskenes utvikling har en veldig trist fremtid. For det er jo nærmest en dommedagsfilm for menneskeheten. Ettersom vi får mer maskiner og mer teknologi vil vi bli kolonister igjen som tar alt vi ser og erklærer det vårt, uten å tenke på andre. Det enkle livet på Pandora er det som er noe. Beviset for at denne filmen har lykkes på denne måten var da Trond Giske på Senkveld fortalte om sin fascinasjon for Avatar.

Så har vi opplevelseseffekten. Mange går jo kun på kino for å få en opplevelse – ikke nødvendigvis for å bli utfordret på det intellektuelle planet. Dette kan vi finne igjen på andre store blockbusterfilmer,  som for eksempel Michael Bay-produksjonene, eller nylige Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides, Fast Five og Thor). Men man skal ikke undervurdere betydningen av opplevelsen. For også andre mindre kommersielle filmer opererer på det audiovisuelle planet. Ta for eksempel Gaspar Noés Enter the Void. En film som i hovedsak kun baserer seg på en visuell reise. Historien er ikke veldig avansert, så man kan lett finne mange sammenligninger med Avatar. Nå har Noés film mange kunstneriske kvaliteter som Camerons film ikke har, så jeg skal ikke prøve å påstå at det er noe nært slektskap mellom disse filmene, men akkurat på dette nivået vil det være naturlig å se en sammenheng.

Så har man disse elementene på plass begynner vi å nærme oss en real blockbuster. Genistreken i økonomisk sammenheng var naturligvis å skyte det hele i 3D og gjøre den teknologien inn igjen. Filmen hadde absolutt blitt en stor hit om ikke 3D var brukt, men det økte populariteten (og inntektene) noe enormt. Til min frustrasjon ble 3D-filmer også en trend i Hollywood.

På Pandora er det grønt og vakkert og det er aldri en gråværsdag.

Jeg skal fint innrømme at jeg lar meg begeistre av filmen mens jeg ser den. Det er en flott opplevelse, og derfor jeg anbefaler absolutt folk å se den hvis de er ute etter lett tilgjengelig underholdning i 2 timer og 40 minutter, (det blir heller aldri kjedelig, lengden merkes aldri). Men etter at man er ferdig blir historien fort intetsigende og forglemmelig, (ja sånn bortsett fra at du kan historien såpass godt fra før at du ikke kan glemme den). Innholdsmessig sier den lite av interesse. Jeg blir derfor stående litt på begge sider av diskusjonen. For jeg kan ikke annet enn å anerkjenne James Camerons talent for å lage publikumssuksesser. Og på én måte er jo filmskaping det å gi publikum det de vil ha, (sett fra et rent kommersielt syn, i alle fall). På den andre siden skal jo filmer også kunne tørre å være mer kritiske, utforskende og kreativ. Publikummeren skal ikke alltid få alt servert på et sølvfat. Film skal utfordre og inspirere, (men samtidig også holde på publikum gjennom hele filmen).

Avatar vil nok ikke bli stående igjen som noe stort filmatisk mesterverk, men heller en stor publikumsuksess. Og det skal sies at disse to tingene ikke nødvendigvis trenger å skilles fra hverandre. Det finnes jo flere eksempler på store blockbustere som både greier å inneholde en god historie, gode karakterer og samtidig være en enorm publikumssuksess. Ringenes Herre-trilogien er et eksempel på dette, for ikke å nevne Star Wars eller Camerons egen Titanic.

Spørsmålet vi til slutt kanskje må stille oss er om James Cameron selv er en pionér, en teknisk nyinnvinner, en utforsker av nye territorier (og Pandora?), eller om han blir en kynisk, pengegrisk kapitalistisk sjef som fint kan drepe en flokk med navier for å få det han vil ha. Og sånn by the way så er jo Avatar 2 og 3 i planleggingsfasen.