Kontrastenes film: Eyes Wide Shut

Filmstedet • fredag 20. mai, 2011

En akademisk analyse av Stanley Kubricks siste film: Eyes Wide Shut (1999)

Denne analysen var en skoleoppgave på Film- og fjernsynsvitenskap, der jeg skulle analysere en valgfri fiksjonsfilm på bakgrunn av noen teorier fra pensum. Jeg har ikke gjort store endringer på teksten før publisering på nett, så analysen bærer altså preg av å være ganske akademisk, og anbefales ikke som lett lesestoff. Analysen inneholder spoilere! Skulle du likevel ha interesse av å lese en ganske dyp analyse av Stanley Kubricks fantastiske sistefilm, er det bare å kjøre i gang.

 

I denne analysen har jeg tatt utgangspunkt i Stanley Kubricks siste film, Eyes Wide Shut (1999). Dette er en film jeg personlig finner interessant og engasjerende. Den har røtter i det klassiske Hollywood, men har også kunstneriske kvaliteter som gjør den til en mer modernistisk filmfortelling. Tematikken i filmen er noe som kan diskuteres opp og ned, men også noe jeg har valgt som utgangspunkt for analysen. Jeg kommer her til å se på hvordan filmens stil og narrasjon bygger opp tematikken, og hvordan dette påvirker filmens moral. Jeg kommer til å berøre flere av innfallsvinklene fra pensumlitteraturen. Som nevnt vil stil og narrasjon være en viktig del av analysen, samt tematikk og ideologi. Jeg kommer også innom musikk og lyd, men velger å se det som en del av filmens stil.

 

Kontrasten fra hverdagen – filmens tematikk

Ingrid Rommetveit og Anne-Lise With skriver i sin tekst om tematisk analyse, i læreboken Filmanalytiske tradisjoner, (Bakøy/Moseng, 2008) at å analysere en film med tematikk i fokus ikke kan gi noe fasitsvar. Det er og blir en subjektiv tolkning.

”Formålet er snarere å undersøke hvordan temaet blir behandlet i en film, og dermed også hva filmen formidler om sitt tema” (Rommetveit/With, 2008:109-110)

Jeg kommer her til å presentere min tematiske tolkning av filmen, for så å underbygge det med argumenter ut i fra filmens stil og narrasjon. Summen av dette vil ende opp i filmens moral og ideologi.

Filmen handler i korte trekk om legen William “Bill” Harford (spilt av Tom Cruise) og hans kone Alice (spilt av Nicole Kidman). Begge lever et nærmest perfekt, amerikansk familieliv i den øvre middelklassen, helt til det viser seg at under overflaten skjuler det seg sjalusi og begjær fra begge parter. Etter at Alice en kveld innrømmer at hun har hatt seksuelle fantasier om en annen mann, raser Bill ut i natten og gjennomgår en fysisk og emosjonell reise som ender i en mystisk kult, der han til slutt blir avslørt og kastet ut. Dagen etter går han mer undersøkende til verks for å finne ut av hva som faktisk hadde skjedd dagen før, men det viser seg raskt at noen ikke er interessert i hans undersøkelser. Til slutt får han vite den tilsynelatende sannheten av hans venn Victor Ziegler (spilt av Sidney Pollack) og ender også med å fortelle alt til Alice. Ekteparet bestemmer seg for å fortsette som før, uten særlige endringer i sin tilværelse.

Min tolkning av filmens tematikk er at det handler om å bryte seg ut av den rutinemessige (tilsynelatende perfekte) hverdagen, og utforske sine mørkere sider; sine lyster og begjær. Bill og Alice lever dette hverdagslige livet. Ekteparet er plassert i den øvre middelklassen, (et bevisst valg for å unngå økonomisk tematikk, samt at det gir protagonisten tilgang til de mystiske undersidene av overklassen). Det viser seg at ingen av dem er helt fornøyd med den perfekte tilværelsen. Dette kommer tydelig fram også i filmens stil og narrasjon, noe jeg straks kommer inn på.

En finner også en del undertemaer i filmen. Klasseskiller er et av dem. Bill blir utestengt fra overklassens mystiske leker, noe som skaper en følelse av at de innvidde lever i et meget eksklusivt samfunn. Her blir man invitert inn eller stengt ute. Et annet tema er trofasthet og da også utroskap. Dette henger også sammen med en utforskning av ens egen seksualitet, vel og merke på en mye mer sofistikert måte enn man finner i ungdomsfilmer som tar opp det samme, men det handler fremdeles om å se hvor langt man er villig til å gå for å tilfredsstille sine lyster. Man kan finne mange flere undertemaer, som for eksempel maktkamp mellom kjønnene eller mannens demaskulinisering, men dette har jeg i denne sammenheng valgt å ikke ta med.

 

Filmens kontrastfylte stil

Stanley Kubrick blir i mange sammenhenger regnet som en mester med visuelle grep, noe som også har gjort seg tydelig i hans tidligere filmer, som Ondskapens Hotell (1980), Barry Lyndon (1975) og 2001: En romodyssé (1968). Eyes Wide Shut har også et interessant, visuelt særpreg, som gjør seg gjeldende allerede fra åpningsbildet. Karakteren til Nicole Kidman kler av seg og den nakne kvinnekroppen blir synlig. I sin artikkel om filmen på nettmagasinet Montages, skriver Lars Ole Kristiansen at dette er et bevisst valg for å avdramatisere kroppen til Kidman. Vi får se den allerede i det første bildet, og nysgjerrigheten vår ligger derfor ikke på hennes kropp. Han refererer til den feministiske filmteoretikeren Laura Mulvey, som snakker om “The Male Gaze”:

“[Stanley Kubrick] lar mannen få kikke med en gang, slik at ikke resten av filmen handler om voyeurisme fra tilskuerens side.” (Kristiansen)

Åpningsbildet viser oss også en del andre elementer som er viktig for filmen. Vi ser med en gang hvilken plassering på klasseskalaen vi befinner oss i. I mise-en-scenè-en ser vi for eksempel et par tennisracketer som står inntil veggen. Tennis er konnotativt forbundet med det øvre sjiktet av klassesamfunnet. I tillegg ser vi at Alice står innrammet mellom to par romerske søyler – nok et symbol på luksus og overdådighet.

I neste øyeblikk (etter at tittelsekvensen er over), ser vi Bill vandre gjennom rommene i leiligheten deres. Et glidende steadycam følger ham mens “Suite for Jazz Orchestra No. 2” av Dmitri Shostakovich spiller i bakgrunnen. Denne musikken representerer det kulturelle og sofistikerte, samt at i denne sammenhengen representerer den dansende valsetakten noe rutinemessig og hverdagslig. Dette kommer enda tydeligere frem når musikken på nytt blir brukt i noen senere scener, der hverdagsrutinene blir understreket i en montasjesekvens. I det Bill og Alice går ut fra soveværelset deres går musikken fra å være ikke-diegetisk til diegetisk. Bill skrur av musikken på anlegget, og det blir stille. Introduksjonen er over – vi er i gang.

I den neste scenen fortsetter det glidende steadycam-et å følge dem, mens de tar farvel med datteren. Det gir en nærmest drømmende effekt. Bill gir noen lette beskjeder til barnepasseren. Det klisjéfylte og overfladiske livet blir nok en gang påpekt. Et juletre i all sin prakt glitrer i bakgrunnen, (dette er et motiv som går igjen flere ganger i filmen. På nesten hvert nye sted Bill kommer til, ser vi et juletre ved inngangen).

Denne tilværelsen er det hjemlige og trygge. Hele filmens anslag definerer dette nivået, om man kan kalle det det. I neste sekvens blir vi ført inn i den tydelige overklassen. Fargepalletten er gyllen og varm. Det er luksus og overdådighet, med masse lys hengende fra taket. Den drømmende følelsen understrekes enda mer ved hjelp av en softlens-effekt, en effekt som ble benyttet allerede under den franske impresjonistiske filmen på 1920-tallet, (Thompson/Bordwell, 2010:78).

En kontrast til denne scenen, og det som også gjør at vi som tilskuere først får anelsene om at det ulmer noe utrygt her, er når Bill blir kalt opp av Ziegler til et toalett, der en kvinne ligger naken og bevisstløs etter en overdose av heroin og kokain, . Her er fargene mer klare og mindre døsige, og vi får noen kraftige rød-grønn-kontraster. Vi våkner opp og blir klar over de mindre lukrative sidene med denne overklassetilværelsen. Kontrasten blir ekstra tydelig når det kryssklippes med den forføreriske scenen med Alice og en ungarsk mann på dansegulvet.

Fargekontraster utgjør en stor del av filmens stil. I tillegg til rødt mot grønt, er gult mot blått et visuelt uttrykk som går igjen gjennom filmen. I den meget markante scenen med Bill og Alice på soveværelset, der Alice forteller om sine seksuelle fantasier om en annen mann, kan man tydelig se hvordan det varme lyset i rommet gir en stor kontrast til de kalde, blå fargene i rommet ved siden av. En kulde har entret historien, og vi er på vei inn i noe mørkere. Dette uttrykket kommer også igjen senere i filmen. De kjølige, blå fargetonene blir også brukt i de subjektive bildene til Bill, når han tenker på Alice sammen med en annen mann.

Når Bill entrer gaten og drar på sin reise gjennom drømmer og fantasier, begynner vi å merke den store kontrasten. For eksempel i det han blir med den prostituerte kvinnen Domino (spilt av Vinessa Shaw) inn i leiligheten, ser vi tydelig hvordan vi har forlatt det trygge og entret en skitten og på kanten av moralsk tilværelse. Juletreet er også med i denne scenen, i en mye stussligere forfatning enn tidligere. Denne scenen representerer underklassen, og støtter derfor opp under undertemaet om forholdet mellom overklassen og underklassen. Filmen konkluderer på dette feltet med at det er i form av de rikes forlystelser at underklassen får entre deres verden.

I sekvensen med det mystiske ritualet i det store herskapshuset går vi inn i det mystiske og nærmest religiøse. Sortkledde mennesker med masker kan symbolisere djevelen og underverdenen. En skikkelse i sterkt rødt vandrer midt i en sirkel av mennesker, mens han gjennomfører rituelle handlinger. Det store rommet ser ut som inne i en kirke, så de religiøse sammenligningene er tydelige. Musikken som spilles i bakgrunnen underbygger denne stemningen. Klippingen er rolig, og kamerabevegelsene er nøkterne. Vi får se hendelsene som utspiller seg fra utsiden, men kommer aldri helt inn i dem. I overetasjen drives det hor, noe som igjen sammenlignes med djevelens verker. Det hele spilles ut på en teatralsk måte, noe som vi forstår bedre når vi får høre at alt som skjer egentlig bare er et skuespill. I det kvinnen Bill har snakket med dukker opp for å redde ham mot avslutningen i denne sekvensen, zoomes det raskt inn på henne. Denne kamerafunksjonen gjøres i sterk kontrast til de ellers så rolige bevegelsene, og understreker det teatralske.

Søren Birkvad refererer til David Bordwell i sin tekst om stil i film, fra Filmanalytiske tradisjoner (Bakøy/Moseng, 2008), om fire forskjellige funksjoner stilen i en film kan ha. Ved å ta for oss den mystiske scenen i herskapshuset, kan man finne stilistiske eksempler på alle de fire funksjonene. Maskene og kostymene har en funksjon for filmens handling – det er et poeng at de skal være skjult, og et det er en del av historien at Bill må ta av seg masken. Altså en denotativ funksjon. Skuespillet, musikkbruken, scenografien og lyssettingen i denne scenen frembringer følelser hos publikum som sier at dette er noe skummelt og faretruende. Dette blir stilens ekspressive funksjon. Maskene har også en symbolsk funksjon, som nevnt med djevelassosiasjonene. Å finne eksempler på stilens autonome funksjon – stil for stilens skyld – er vanskeligere. Alt er gjort med en mening, men man kan kanskje si at den overdrevne bruken av stil her kommer inn under den autonome funksjonen. (Birkvad, 2008:54-55)

De forskjellige narrative effektene

Eyes Wide Shut har en ganske varierende narrativ oppbygning. Her finner vi igjen mye fra modernistisk fortellerteknikk, samtidig som også de klassiske Hollywood-elementene er til stede. Vi kan gjerne dele filmen opp i to, der den første halvdelen er episodisk, mens den andre er raskere og mer effektivt fortalt. I første del gjennomgår Bill en rekke hendelser, som han dagen etter prøver å oppklare. I den andre delen trenger vi ikke så lang tid på å oppleve hendelsene, da det er spørsmålet som driver protagonisten. Her har han et tydelig mål: å finne ut av hva som egentlig skjedde kvelden før, mens kvelden før var han mer i et ”se hva som skjer”-modus.

Filmen har vel og merke en klar årsak-virkning-oppbygning. Det er på grunn av Alice sitt utbrudd at Bill begynner på sin reise gjennom natten. Det er på grunn av at han kjente, og hadde snakket med, Nick Nightingale (spilt av Todd Field) at han bevegde seg inn på Sonata Jazz  og fikk høre om den mystiske spillejobben, og så videre.

Med dette kan vi også finne tegn til den klassiske Hollywood-modellen i oppbygning. Filmen har et tydelig anslag som med en gang setter tonen for filmen. Anslaget markerer overgangen fra den virkelige verden til fiksjonsverdenen, (Larsen, 2005:110), noe som er tydelig gjort ved hjelp av stil, som jeg har beskrevet tidligere. Videre kommer presentasjonen som stort sett foregår på festen hos Ziegler. Her får vi innblikk i relasjonene mellom filmens viktige karakterer, (Bill, Alice, Ziegler og Nick). Vi får et hint om hvilke temaer som kommer til å prege filmen; Alice som lett lar seg forføre av en fremmed mann, og danser en intim, (og lett beruset) dans med ham, og Bill som hjelper Ziegler med den prostituerte kvinnen på badet. Etter at festen er over og vi får se opptakten til en sex-scene med Bill og Alice, kikker Alice inn i speilet med et blikk som gir oss et frampek på at det er noe mer som preger denne tilværelsen.

Når vi kommer til scenen der Alice uttrykker sine følelser, er vi inne i utdypningen. Konflikten får et ansikt i form av sjalusi. Det er med denne delen at den klassiske Hollywood-modellen brytes. Vi kommer aldri helt inn i det neste punktet på listen, som er “point of no return”, (Larsen, 2005:116). Bill får flere ganger sjansen til å ta steget ut for å fullføre sine seksuelle begjær, sin hevn, men blir alltid avbrutt av noe før han tråkker over grensen. Han har alltid muligheten til å gå tilbake til sin trygge tilværelse. Dette gjør også at vi ikke får et tydelig klimaks. I det spenningen bygger seg opp i hvordan Bill tolker situasjonen, får han en forklaring på alt som har skjedd av Ziegler. Det hele blir avdramatisert og det hele går egentlig ut i en historie som ender tilbake til start.

Lars Ole Kristiansen skriver i sin artikkel på Montages at konklusjonen til Eyes Wide Shut er tragisk, siden verden virker mindre foranderlig, (Kristiansen). Dette kommer av filmens elliptiske fortelling. I tradisjonell Hollywood-film går man fra ekvilibrium til disekvilibrium og så til en ny balanse – en forandret, og gjerne bedre verden, (Vibeto, 2011). I denne filmen går man fra balanse til ubalanse, men går tilbake til den samme balansen. Ingenting er forandret. I avslutningsscenen, sier Alice at hun ikke liker ordet “alltid”, noe som henviser til at hun fremdeles ikke er helt sikker på seg selv. Man kan selvfølgelig argumentere for at det har skjedd en forandring i og med at de to hovedpersonene er mer bevisstgjorte sine seksuelle lyster, men på et ideologisk plan er vi akkurat der vi startet.

Konklusjonen – tematikk og ideologi

Jeg har gjennom analysen her prøvd å vise hvordan filmen bringer frem tematikken gjennom stil og narrasjon. Det hverdagslige og tilsynelatende perfekte får sterke kontraster gjennom historien.

Klasseskiller blir belyst, der spesielt overklassen blir fremstilt som noe eksotisk og eksklusivt, mens underklassen blir noe skittent og uønsket. Her er vi vel så mye inne på ideologi. Den øvre middelklassen er stedet å være hvis du vil leve et perfekt liv. At Bill er lege og at Alice er kunstinteressert, er stereotypisering av de velstående amerikanerne. At historien ender tilbake på dette samme utgangspunktet gjør at denne ideologien også blir stående. Familien er det kjæreste man kan ha, og trofasthet mot sin ektefelle er det beste for alle. Kvinnen blir også sett på den som skal være hjemme og passe på barna, mens mannen er ute og arbeider. Vi ser flere klipp med Alice sammen med datteren, (for eksempel i punkt 4b og 8b), der hun også er ikledd en typisk mamma-rolle.

Da filmen ble lansert fikk den en del kritikk for denne moraliserende ideologien, men det kan også tolkes som en kritikk av ideologiene. Ved å overdrive stereotypene, å gjøre de rike rikere, de fattige fattigere, og det perfekte til noe kjedsommelig, greier filmen å kritisere det samme som den tematiserer. Samfunnskritikken er ikke det som kommer tydeligst frem, men den ligger der i bakgrunnen. For å si det med enklere ord: Kubrick viser oss en verden vi ikke ønsker å besøke selv.

Det er mye mer man kunne gått inn på med denne filmen, og mitt utvalg er kun en brøkdel av hva som kan sies. Stanley Kubricks siste film er en kompleks film, mørk og dyster samtidig som den er engasjerende og drivende. Selv påsto han at det var hans beste (Kristiansen), og selv om det for alltid vil være en subjektiv påstand, er dette en film jeg også selv liker svært godt.

 

Kilder:

LITTERATUR:

–          Bakøy, Eva & Moseng, Jo Sondre: Filmanalytiske tradisjoner, Universitetsforlaget, Oslo, 2008

–          Larsen, Peter Harms: De levende billeders dramaturgi, bind 1, DR, København, 2005.

–          Thompson, Kristin & Bordwell, David: Film History, An introduction, McGraw Hill, New York, 2010

 

FORELESNING

–          Vibeto, Håvard: “Filmens narrasjon 1”, Høgskolen i Lillehammer, 28.03.2011

 

INTERNET:

–          Kristiansen, Lars Ole: “Eyes Wide Shut (1999)”, (02.05.11), http://montages.no/2009/03/coup-de-coeur-eyes-wide-shut-1999/

 

FILM:

–          Kubrick, Stanley: Eyes Wide Shut, USA, 1999