Paul
Paul har noen ytterst få morsomme øyeblikk, men ellers er det lite å glede seg over.
Jeg hadde kun lest én anmeldelse av filmen Paul før jeg gikk og så den. Det var Filmpolitiets nerdeekspert Rune Håkonsen som ga filmen terningkast 5 og sa det var en film for nerder som tok alle referansene. Men man kan da ikke bedømme en film etter hvor mange popkulturelle referanser den har. For Paul er stappet med dem, og de er ganske så tydelige. Til og med en ganske lite science fiction-interessert person vil kunne kjenne igjen en del av dem. Her er det Star Wars, Star Treck, minst tre Spielberg-filmer, Aliens og mange flere. Men så da? Referanser kan jeg finne på Wikipedia.
Historien i filmen er ganske enkel. Britiske Graeme Willy (Simon Pegg) og Clive Gollings (Nick Frost) er to tegneserie/science-fiction-nerder som har tatt turen over dammen for å oppsøke berømte UFO- og aliensteder i USA. Så dukker det plutselig opp en ekte alien … kalt Paul, (med stemmen til Seth Rogen). De treffer også på ei overkristen jente/dame, (Kristen Wiig), og blir jaktet på av noen mystiske og noen ikke fullt så mystiske agenter, (blant annet Jason Bateman)
Og det er virkelig ikke bra. Regissør Greg Mottola gjør en klønete jobb med å sette ting sammen. Noen sekvenser føles meget unødvendige mens andre blir rushet frem så raskt at man ikke rekker å tenke seg om. Historien er rett og slett ganske skrøpelig. Men i en sånn komedie kan en vel alltids la historien stå litt på siden, kan man ikke? Men det er heller ikke spesielt morsomt. Vitsene var stort sett ganske dårlig gjennomspilt, referansene til andre filmer blir litt påtrengende etter hvert, (det kreves for eksempel at man har sett Close Encounters of the Third Kind for å forstå en ganske viktig del av handlingen, og man må vite hvem Sigourney Weaver er og hva hun tidligere har spilt i). Til og med cameorollen til selveste Steven Spielberg føltes litt malplassert ut. Kanskje den morsomste referansen etter min smak var da den kjente Cantina Band-musikken fra Star Wars ble spilt i bluegrassvariant inne på en bar. Det var også det eneste morsomme med den scenen. Andre ganger blir kjente replikker totalt ødelagt («teeth … where we’re going, we don’t need teeth!»)
Sigourney Weaver spilte blant annet i Avatar.
Skuespillet er generelt overspilt og lite troverdig. De utrolig dumme agentene blir bare utrolig dumme, Kristen Wiigs superkristne karakter, som plutselig får en antireligiøs oppvåkning, funker ikke i det hele tatt (og hun ser alt for gammel ut til å spille den rollen hun prøver på). Og så har vi tittelkarakteren selv, da. Paul. Jeg må først bare understreke at jeg mislikte sterkt Seth Rogen fra før, og liker ham ikke spesielt bedre nå. Paul er ikke morsom, ser alt for dataanimert ut til å være spesielt troverdig, og blir bare en utrolig irriterende karakter. Og når det viktigste elementet for handlingen i filmen er irriterende, da sliter filmen litt.
Det eneste lyspunktet i filmen er dueoen i hovedrollene. Simon Pegg og Nick Frost er kjent fra fantastiske komedier som Shaun of the Dead og Hot Fuzz. I Paul er duoen mye mindre morsom, men sammenlignet med resten av elementene i filmen står de ut som det klart sterkeste, tross alt. Nerdete engelskmenn på tur uti hillbillie-USA gir en morsom kontrast, og hver gang kulturforskjellene påpekes er det rett så underholdende. Jeg skulle likevel likt å se betydelig mer av det.
Og anmeldelsen av Edgar Wrights Scott Pilgrim vs. The World.
Forskjellen fra denne filmen og de nevnte filmene med Pegg og Frost, var at de var regissert og skrevet av Edgar Wright – en visuell mester som behersker parodisjangeren godt. Her har Simon Pegg og Nick Frost skrevet manuset sammen, og det virker som de har gått seg vil i sine egne nerdekunnskaper. For det er en noe usammenhengende og litt tilfeldig historie, som mangler alt for mye for å funke spesielt godt.
Dette ender altså opp med å bli en film som jeg faktisk ikke anbefaler å se. Det er noen steder litt morsomt, mens andre ganger direkte dårlig. Jeg har tro på duoen Pegg og Frost, (som blant annet har stemmene til Thompson og Thompson i The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn som kommer til jul), men dette var ikke deres sterkeste kort.
Kanskje er jeg i overkant streng, men når jeg begynte å kjede meg på en film som refererte til Star Wars, da er det noe feil.
Les også Enchanted Portraits anmeldelse, der prioriteringene er noe annerledes.