Invictus – Eastwoods konfliktløse historie

Clint Eastwood vil fortelle den ultimate historien om Nelson Mandelas oppreisning av Sør-Afrika, men det hele virker mer som en liten tur i parken.

Det er egentlig lite å spoile i filmen, men kan vel advare mot at det kommer sikkert en og annen for de som ikke har sett filmen.

Invictus (2009) er historien om hvordan Nelson Mandela fikk orden på landet sitt etter en lang periode med apartheid. Og nøkkelen til å forene de hvite og de svarte ble til slutt rugby. Det er den mest opplagte skuespilleren som kunne finne på å spille Mandela som her portretterer ham, og det var kanskje like greit å få det overstått for Morgan Freeman. Filmen følger også kapteinen på rugbylandslaget François Pienaar (spilt av Matt Damon) som leder sin tropp fra tap til seier.

Clint Eastwood forteller her en historie på Eastwoodsk vis, og noen fortellergrep er slettes ikke så ille. Å fortelle historien fra forskjellige synsvinkler gjøres godt, og spesielt den mindre omtalte skildringen av livvaktene som gradvis får en større og større forståelse for hverandre er virkelig god. Likevel sitter man igjen med at filmen bare er sånn middels, og det skyldes en viktig ting: det er ingen konflikt i filmen!  Fra start til slutt er egentlig Invictus en lang seiersgang. Vi merker at Mandela har motstandere fra før, men de utgjør aldri noe problem for protagonisten i filmen. Rugby-laget sliter i begynnelsen, men blir gradvis bedre, uten å gå på noen smell. Det hele blir bare så altfor lett. Dette er naturligvis basert på en sann historie, men virkeligheten må da ha bydd på flere utfordringer! Når Springboks og All Blacks til slutt står igjen i finalen i VM er det egentlig ikke særlig spennende. Den ekstremt overdrevne bruken av slow motion hjelper heller ikke på, og blir bare en forlengelse av det vi vet kommer til å skje. Sør-Afrika vinner (sjokk!), og det er full jubel. Men filmen gjør seg ikke fortjent til den avslutningen.

I Norge har filmen fått navnet Invictus – de uovervinnelige, og selv om det virker totalt meningsløst er å legge på en sånn hale, stemmer det altså veldig godt. Mandela og Pienaar blir glorifisert til tusen, og de blir kun ekstreme karikaturer av virkeligheten. For det er visse ting man som filmskaper bare ikke kan rokke ved. At Hitler var superbad-guy kan ikke fornektes av noen (da blir man kastet ut av Cannes), og at Mandela var (og er) superduperhelt er et faktum som ingen tør å kritisere. Og derfor føyer Eastwood seg i rekken av de litt feige regissørene som ikke tør å bringe noe nytt på banen. For historien om Mandela er flott, absolutt, men vi har hørt den før.

Dette er mest en sportsfilm, og deretter en politisk dramafilm. Det kan godt hende at de har prøvd å unngå å gå i de største sjangerfellene, men de sitter da igjen med en historie som passer veldig dårlig for film. Hvis jeg skal trekke frem teorier fra naratologi innenfor filmvitenskapen, følger en historie som regel en veldig enkel formel: balanse går til ubalanse som så skaper en ny og bedre balanse. I denne filmen går det fra balanse til en bedre balanse uten å ha vært innom ubalansen. Og det blir en ganske dårlig historie. Det gjør det faktisk ganske kjedelig. Clint Eastwood spiller da i stedet på patos og gjør det likevel ganske engasjerende der og da, men til syvende og sist er Invictus en veldig uinteressant film.

Og filmen ble nok også ganske raskt glemt. Både Freeman og Damon fikk oscarnominasjon for sine rolleprestasjoner, selv om ingen egentlig er spesielt gode. De får aldri mulighet til å vise hva de virkelig kan, noe som igjen skyldes mangelen på konflikt.

Clint Eastwood er for meg en ganske uinteressant filmregissør, (selv om jeg har til gode å se en del av filmene hans). Ta for eksempel krigsduoen Flags of our Fathers og Letters From Iwo Jima, som er langt bedre enn Invictus, men som for meg ble litt lett forglemmelige. Eastwood må kanskje tørre å være litt mer kritisk.

Det er laget en annen film om Nelson Mandela som jeg anbefaler mye sterkere. Bille Augusts Goodbye Bafana (2007), er heller ikke perfekt, men stiller langt flere kritiske spørsmål, har en mye mer interessant historie og virker mye mer helstøpt som film.