Harry Potter og de vises stein

Nå som det er bare noen dager igjen til den aller siste Harry Potter-filmen, passer det godt med et lite tilbakeblikk på filmserien. Og vi starter med begynnelsen.

Det er gått 14 år siden den første boka om Harry Potter og hans univers dukket opp i bokhyllene. Det ble en umiddelbar klassiker, og det tok ikke lang tid før filmrettighetene begynte å diskuteres. Det svirret mange rykter om hvem som skulle lage filmen og hvordan det skulle gjøres. Til og med Steven Spielberg ble nevnt, men så avskrevet. Det var tydelig at J.K. Rowling var kresen på hvem som fikk behandle materialet sitt. Den tydelige britiske stilen skulle holdes – man ville ikke ha en amerikanisering, ala Matilda (1996, DeVito). Til slutt endte det altså opp med Chris Colombus, amerikaner tross alt, men med erfaring med å lage god film for barn/ungdom. Mest kjent er han kanskje fra Alene Hjemme-filmene (1990, 1992), og Mrs. Doubtfire (1993).

Personlig var jeg i perfekt alder for å få med meg fenomenet. I perioden før filmen kom gledet jeg meg som en unge … i og med at jeg var en unge. Jeg husker et avisutklipp med et bilde av hovedkarakterene Daniel Radcliffe, Emma Watson og Rupert Grint, og har fra og med den gang forbundet karakterene med deres ansikter. Og så kom selve premieren, og Harry Potter og de vises stein innfridde absolutt mine skyhøye forventninger. Det første jeg sa da jeg kom ut av kinosalen sammen med familien min, var at dette var den beste filmen jeg hadde sett. Dette var år før jeg begynte å våkne opp rent filmatisk, så mine cinematiske vurderinger var nok ikke akkurat på sitt mest kritiske. Men jeg husker jeg likte filmen, og jeg likte adaptasjon. Da den ble lansert på VHS (!) var jeg våken nok til å kreve filmen på originalspråket, (mitt hat for norsk dubbing var ganske tydelig allerede i 9-10-års alderen), og jeg så den om igjen og om igjen. Så stoppet det opp, (og jeg begynte å vente på film nummer to), og jeg tror ikke jeg har sett filmen siden. Derfor var det med litt spenning at jeg satte den på på nytt i opptrappingen til Harry Potter og Dødstalismanene Del 2.

Les også om resten av Harry Potter-filmene her. 

Hele introduksjonen er en stemningskaper av de sjeldne

Og jo, filmen holder fremdeles mål, selv om jeg nå er i stand til å plukke den mer fra hverandre og kritisere litt her og der. Det første jeg vil påpeke er at anslaget og hele introduksjonen er kanskje noe av det mest magiske med hele filmen. Det kan nok hende at mitt nostalgiske forhold til filmen nå overskygger det faktiske filmarbeidet, men bedre stemningsskaper skal man lete lenge etter. Anslaget med Albus Humlesnurr (Richard Harris), professor McSnurp (Maggie Smith) og Gygrid (Robbie Coltrane) er kanskje ikke verdens best gjennomspilte scene, men den bringer meg tvert inn i filmens univers hver gang. Bedre spilt er derimot den videre delen der vi møter Harry hos familien Dumling. Richard Griffiths som Wiktor er fantastisk! Og når brevene flagrer gjennom huset ser vi tydelig regigrepene Colombus har tatt med seg fra Hjemme Alene-filmene. Det er litt mørkt, det er litt humoristisk og det er, så lenge, faktisk også ganske britisk.

Frem til Gygrid dukker opp på den øde øya har filmen holdt et veldig høyt nivå. Det er godt spilt, det er fremragende fortalt i et hurtig tempo og det setter virkelig stemningen for resten av filmen. Etter dette stopper det noe opp. Det tar tid før vi ender opp på Galtvort-ekspressen og filmen egentlig begynner. Noen unødvendige stopp i fortellingen dukker det også opp senere i filmen. Dette er naturligvis fordi fansen ikke skal skuffes, men det gjør at noe av filmen nesten kan virke litt langdryg. Men tar man seg tid til å studere detaljene, se på produksjonsdesignen og høre på lydene og musikken, trenger det ikke nødvendigvis bli kjedelig. For det er et imponerende univers som er satt til film. Jeg forstår nesten at man blir fristet til å dvele ved detaljene, da de virkelig er imponerende.

Musikken i Harry Potter-filmene er noe man kan skrive en artikkel om i seg selv. Og det har heldigvis Thor Joachim Haga gjort for Montages, så det kan du lese der. Helt enig er jeg vel og merke ikke, der det påpekes at John Williams partitur til den første filmen kanskje ikke er seriens beste. For min egen del er det absolutt denne musikken jeg vil huske når det snakkes om Harry Potter. Ikke bare hovedtemaet Hedwig’s Theme som også har gått igjen i de andre filmene, men også alle de andre små melodiene fra de forskjellige situasjonene. Når jeg nå så gjennom filmen på nytt slo det meg hvor godt soundtracket sitter plantet i hukommelsen, og vil for min egen del settes på linje med Star Wars og Indiana Jones. Dette er noe hverken Patrick Doyle, Nicholas Hooper eller Alexandre Desplat på langt nær oppnår med sine bidrag videre i serien.

Deler av filmen blir nesten malerisk vakre, mens andre blir i overkant pastellfarget

Estetikken i Harry Potter og de vises stein er nok noe som fint kan diskuteres. Det er virkelig smurt tykt på, og det er noen ganger hvor jeg nesten begynner å dra frem kitch-begrepet. Colombus har jo, som nevnt, laget to av våre mest klassiske julefilmer, og her tar han virkelig med seg denne amerikanske Coca Cola-estetikken inn i filmen. Jeg regner med at man fint kan finne folk som hater bruken av dette her, men personlig synes jeg det passer fint. Det er  litt pastellfarget innimellom, og tidvis blir historien i overkant glatt, men dette er tross alt også en barnefilm. Det er jo egentlig ganske vakkert. Scenene med rumpeldunk-kampene er jo både direkte stygge og veldig vakre på samme tid. En annen flott scene er der Harry går ut i snøen og sender Hedwig av gårde, og kameraet følger uglen som flyr opp mot himmelen. Det er urealistisk, det er klassisk Hollywood, men det funker da likevel. Filmen holder i det minste en god, gjennomgående stil, som ikke på noe tidspunkt brytes opp.

Noe av det første som slo meg da filmen begynte var at dette er en film som er ti år gammel. Veldig mye er skjedd innenfor filmbransjen på ti år, men man regner gjerne filmer fra begynnelsen på 2000-tallet som «nyere filmer». Derfor er ikke dette en gammel film, men heller ikke en helt ny film. Og det vises først og fremst i bruken av CGI. Det er mye spesialeffekter i en Harry Potter-film, og de har bedret seg betraktelig opp gjennom serien. Likevel er det ikke brukt så mye CGI at det blir forstyrrende. Det virker mer som om de har brukt andre og mer «ekte» metoder i stedet, noe som gjør at filmen får et litt sjarmerende preg av å være litt røff i kantene. Noe av denne sjarmen forsvinner dessverre videre i filmserien.

Det er altså en barnefilm, og det både hever filmen opp og senker den ned. Men så var jo også boka ei slags barnebok. Dette passer fint for begynnelsen og utforskingen av universet, nå som det fremdeles er snilt. Det fortsetter også sånn i film nummer to, Harry Potter og Mysteriekammeret (2002), men da er det også nok. Jeg er veldig glad for at ikke alle filmene i serien fortsatte på denne måten. Dette er slettes ingen britisk film. Dette er en veldig amerikansk film om noe som foregår i England, (det skulle en mexikaner til for å vise hvordan det egentlig burde gjøres). Harry Potter og de vises stein kommer nok ikke til å stå i historiebøkene som noe filmatisk mesterverk, men vil for alltid ha en viktig plass i mine minner fra barndommen. Det er jo på mange måter den viktigste Harry Potter-filmen og den jeg absolutt husker best. Men kanskje er det mer nostalgi enn cinematisk dømmekraft?

Jeg kommer nok ikke til å gå like mye inn på alle de neste seks filmene som er kommet. Til det er det ikke nok tid. Jeg ser for meg en slags oppsummeringsartikkel, før jeg selvfølgelig kommer med en grundig og velformulert anmeldelse av Harry Potter og Dødstalismanene Del 2.