Harry Potter 2 – 7

Jeg fortsetter oppsummeringen av Harry Potter-filmene i en lengre artikkel om film 2 til 7.

Onsdag 13. juli har Harry Potter og Dødstalismanene Del 2 premiere – den siste filmen i en av verdens mest suksessrike bok- og filmfenomener. I den anledning passer det utmerket å oppsummere filmene som så langt har kommet. Jeg skrev for noen dager siden om den første filmen, Harry Potter og de vises stein, så jeg vil nok stort sett utelate den her. Legg merke til at jeg skriver om filmene, og ikke bøkene. Jeg har naturligvis lest dem også (døh!), men akkurat nå er det det audiovisuelle mediet som får stå sentralt. Jeg går også ut i fra at du kjenner til historien og har sett filmene, da jeg ikke kommer med noe særlig handlingsreferat. Og masser av spoilere, by the way.

Les omtalen av Harry Potter og de vises stein her. 

Les anmeldelsen av Harry Potter og Dødstalismanene Del 2 her 

 

 

Den vanskelige andrefilmen – Harry Potter og Mysteriekammeret

Etter den flotte, men noe glatte og pastellfargede førstefilmen, var spenningen stor til film nummer to: Harry Potter og Mysteriekammeret. Regissør Chris Colombus skulle fortsette serien, og min første konklusjon var at filmen fortsatte i nøyaktig samme stil. Vi åpner med en litt mindre engasjerende åpningssekvens enn i første filmen, men kanskje mer humoristisk. Husnissen Noldus skaper kaos for Harry, og det ender med at han rømmer til Wiltersen-familien. Igjen ser vi hvordan kameraet lesker seg i detaljer. Produksjonsdesignet er fremdeles imponerende, men nølingen gjør at filmen innimellom kan virke litt treg. Kenneth Brannagh som Gyldeprins Gulmedal er veldig morsom og skaper en kontrast til filmens mye mørkere tema, noe som kommer tydelig frem i sisteakten. Colombus barnefilm-preg har forsvunnet litt, noe som både er positivt og negativt for filmen: filmen trenger å være mørkere, da boka også er det, men det gjør også at Colombus mister sin litt særegne stil. Derfor blir Mysteriekammeret kun en litt halvgod adaptasjon, og dessverre ikke noe mer enn det. Det er også andrefilmen – en film som sjelden funker særlig godt i en filmserie.

John Williams fortsetter sitt score, som kanskje ikke har utviklet seg noe særlig siden den første filmen. Det er stort sett nøyaktig de samme melodiene, med kun ett nytt viktig tema. Det gir et inntrykk av at det ikke er lagt like mye arbeid i denne filmen som den første.

Les Montages sin artikkel om musikken i Harry Potter-filmene her.

Kunstverket Fangen fra Azkaban

Mysteriekammeret forblir derfor ganske uinteressant å snakke om, i sterk kontrast til den tredje filmen i serien: Fangen fra Azkaban. Dette var en film jeg personlig hadde glemt mye av, og derfor var overraskelsen stor da jeg så den igjen nå nylig, over hvor god denne filmen faktisk er. I stedet for Colombus er det nå den mexikanske regissøren Alfonso Cuarón som sitter i førersetet. Han gjør Harry Potter og Fangen fra Azkaban til definitivt den mest særegne filmen i serien.

Cuarón regnes som en av «the three amigos» fra Mexico, sammen med Guillermo del Toro og Alejandro Gonzalez Inarritu. Dette er en regissør som ikke har lang bakgrunn fra Hollywood, og som kjører på med sin ganske særegne stil. Det første han gjør er å endre det glatte og rene landskapet rundt Galtvort til et mer humpete og forvrengt et. Pastellfargene er borte og filmen ser plutselig brunere og gråere ut. Når det er sagt er det estetisk kanskje også den vakreste av alle Harry Potter-filmene.

I tillegg til en forbedring av estetikken, gjør Cuarón filmen mye kjappere fortalt. Vi trenger ikke lengre flere dvelinger ved detaljer. De er der, absolutt, men de flyter mer inn i helheten med filmen. Vi får noen meget kreative overganger når vi beveger oss i tid (der Prylepilen spiller en vesentlig og humoristisk rolle). Det er også utrolig fascinerende å se hvordan klokker blir brukt som motiv gjennom filmen, (i og med at de også får en sentral rolle i filmen). John Williams gjør også musikken til noe helt spesielt. Hør for eksempel på sangen Double Trouble koret synger før Albus Humlesnurr (Michael Gambon) kommer med sin faste tale. «Something wicked this way comes«. Nuff said!

Denne filmen er enda skumlere – og morsommere – en de to forgjengerne. Fnattbussen er morsom på en helt annen måte enn tidligere, mens desperantene er noe av det skumleste som har kommet ut fra pennen til J. K. Rowling.

Det hele ender opp med å gjøre Fangen fra Azkaban til et lite kunstverk – en prestasjon som ikke har blitt fulgt opp siden – som bare må nytes.

Denne filmen er også et vendepunkt i rollen skuespillerne gjør. I de to første filmene har trioen i hovedrollene stort sett vært barn, og levd på det. I denne filmen er det de som styrer showet, fremfor at historien, spesialeffektene og omgivelsene styrer dem. Ved å se filmene rett etter hverandre slår prestasjonene de gjør meg fremdeles i bakken, og jeg mener faktisk at Radcliffe, Grint og Watson gjør sine aller beste prestasjoner i denne filmen – og spesielt er det Emma Watson som briljerer.

 

De viktige rollene

Nå som vi er inne på dette med skuespillerne, kan jeg avse et avsnitt til det. Først og fremst er det de tre hovedkarakterene Daniel Radcliffe, Rupert Grint og Emma Watson som skal ha mye av æren for at denne serien har blitt den suksessen den har blitt. Ikke nok med at de går rett inn i rollene slik Rowling har beskrevet dem, men de tar også med seg noe mer inn. Radcliffe som Harry Potter greier å bære balansen mellom virkeligheten – gompeverdenen – og magiverdenen på film, i tillegg til at han også må være helt. Dette gjør ham til den perfekte protagonisten. Publikum er med ham tvert. Rupert Grint som Ronny Wiltersen er smånaiv, mer humoristisk og nesten litt klisjéfull som heltens bestevenn, men det gjør ikke noe, da han blir den perfekte side-kick. Emma Watson er kanskje den beste skuespilleren av de tre, og gjør Hermine Grang til den herligste karakteren i serien. Hun bringer frem skolenerden, samtidig som hun er så slående vakker at jeg naturligvis både var og er og vil alltid være forelsket i henne. Det er med andre ord ikke helt tilfeldig at de tre er de mest populære barneskuespillerne som sannsynligvis noen gang har levd, (Narnia-gjengen kan bare gå å legge seg!). Spennende blir det i alle fall å se hvordan karierene deres vil fortsette etter dette.

Men det er ikke bare de tre som skal ha ros. For det er litt av et miljø de utfolder seg i. Blant andre jevnaldrende skuespillere finner vi Tom Felton som Drako Malfang, Matthew Lewis som Nilus Langballe, Bonnie Wright som Gulla Wiltersen og mange, mange flere som gjør en flott jobb med å gi ansikter til kjære karakterer. Av de voksne er det kun den ypperste klasse av britiske skuespillere som får være med på leken. Michael Gambon tok som nevnt over rollen som Albus Humlesnurr, etter at Richard Harris dessverre døde. Maggie Smith vil for meg nå kun assosieres med Minerva McSnurp, mens Alan Rickman nesten var et selvfølge som Severus Slur. Etter hvert dukker også Gary Oldman opp som Harrys gudfar, Sirius Svaart, Helena Bonhem Carter som Belatrix Lestrange og Ralph Fiennes gir ansikt til Lord Voldemort, (her var det faktisk snakk om at Rowan Atkinson skulle være mørkets fyrste. Kanskje var det like greit at det ble som det ble?). Det er ikke noe vits i å ramse opp alle som har vært med, da det vil bli en meget lang liste, men poenget er at den er meget imponerende. Det virker som det nesten går prestisje i å delta i en Harry Potter-film blant britiske kvalitetsskuespillere.

Ildbegeret – den store nedturen

Etter en så fantastisk flott film som Fangen fra Azkaban faktisk er, var det vanskelig å følge opp. Mike Newell tok over registolen, og lyktes dessverre ikke helt. Harry Potter og Ildbegeret er kanskje en av de beste bøkene i serien, men adaptasjonen byr på lite nytt. Det hele blir egentlig ganske flatt, og filmen evner å ta seg litt for høytidelig. Hvor ble det av den meget stilige utforskingen av Galtvort, de kreative overgangene og den vakre fargepaletten?

De mørke scenene blir ikke mørke nok, og de lyse scenene blir ikke lyse nok. Juleballscenen var for min del en ganske stor skuffelse etter hvordan den ble beskrevet i boka. Den mørke avslutningen er mye bedre adaptert, (den ser ut slik jeg så den for meg), men blir for lite skummel til at det hever filmen noe særlig. Dessuten er magien litt for flashy og fargesprakende (og digital) til at jeg trur helt på den. Her har også John Williams gitt roret til Patrick Doyle, som gjør en god jobb med musikken, men greier ikke skape noe like minneverdig som Williams har gjort.

Det er ikke det at det er en ufilm, hvis man kan bruke det begrepet, men den blir dessverre litt for middelmådig i forhold til resten av filmene. Og det sier egentlig mer om resten av filmene enn om denne.

Yates finner tonen med Føniksordenen

Frem til nå har Harry Potter-filmene hatt en noe ujevn fremgang. Kvaliteten har stort sett vært god, men det har vært store forskjeller mellom filmene. Dette skulle endres etter at engelskmannen David Yates tok over rattet. Med Harry Potter og Føniksordenen gjør han igjen noe nytt med filmserien, som han heldigvis får lov til å holde på ut til og med den siste og åttende filmen, (som har premiere i dag, 13. juli). Mens de første fire filmene har handlet om eventyruniverset til Harry Potter, velger Yates å plassere magiverdenen inn i den virkelige verdenen. I bøkene er det ikke lengre mulig å unngå å se samfunnsparallellen, og det er derfor et riktig valg å se det i sammenheng med «virkeligheten». Filmene begynner å etterstrebe en større form for realisme, i tillegg til at Yates greier å gjennomføre sitt kunstneriske prosjekt. Anslaget i filmen, med Harry og Dudleif på lekeplassen, er et godt eksempel på dette. Vi er tydelig plassert i gompeverdenen, der det ikke brukes magi. Den kjølige og rene stilen gjør dette anslaget til et av de beste i serien. Videre flyr vi over Themsen og går gjennom Londons gater. Men etterstrebingen etter realisme er også på plass på Galtvort. Karakterene springer ikke lengre kun rundt i skoleuniformer, på et hjørne sitter et par og kysser – det er vanlige ungdommer som gjør vanlige ting.

Kritikerne har kjempet seg i mellom om David Yates er riktig for Harry Potter-filmene. Han er slettes ingen Alfonso Cuarón, men det hadde ikke funket å lage åtte filmer like kunstnerisk som Fangen fra Azkaban. Personlig har jeg alltid likt den litt kalde og kjølige stilen, og mener Potter-universet har gått av litt stabilitet, og spesielt når det gjøres på et såpass høyt nivå. For Føniksordenen er en veldig flott film, og før jeg så igjen filmene; den jeg utropte til den aller beste av dem, (noe jeg tar tilbake nå). Den er mørk og mystisk, samtidig som den er humoristisk på sin måte. Det å skille mellom undertrykkelsen fra Magidepartementet, med Dolores Umbridge (Imelda Staunton, ja jeg bruker engelske navn her, da jeg knapt kjenner til de norske oversettelsene fra de siste bøkene/filmene), og den virkelige trusselen med Voldemort, funker veldig fint og gjør det til en veldig helstøpt film. Og endelig fikk vi en episk duell mellom Voldemort og Humlesnurr. Fantastisk!

Den triste Halvblodsprinsen

Også den sjette filmen i serien funker veldig godt. Dette var nok en film jeg hadde glemt, og ble overrasket hvor god den egentlig er. Her balanseres det lett mellom trivielle, melodramatiske og ubetydelige hendelser på Galtvort, mot de virkelig nervepirrende og skumle hendelsene mot de onde maktene. Men en ting jeg bet meg merke i i denne filmen, er at David Yates vet hvem han skal fokusere på, for å få et estetisk vakrere bilde. Det er påfallende hvor mye tid på lerretet Emma Watson får, i forhold til hennes betydning for historien. Ikke at vi har noe i mot det …

Dette er definitivt også den tristeste filmen i serien. Ikke bare den megatriste avslutningen (som for øvrig også er veldig trykkende og spennende), men bare en liten scene med Harry og Hermine som sitter med kjærlighetssorg i ei trapp, blir nesten litt i overkant trist. Kudos til Yates.

Men den er også tidvis hysterisk morsom. Professor Horace Slughorn (Jim Broadbent) virker litt feilplassert i begynnelsen av filmen, men blir til en av de mest komplekse bikarakterene som er filmet i serien.

Begynnelsen på avslutningen: Dødstalismanene del 1

Så har vi da ankommet den siste boka, og den nest siste filmen. Og Del 1 er kanskje den filmen det er størst uenighet om blant kritikerne. For kikker man innom siden på Filmweb, kan vi se at samtlige karakterer på skalaen er blitt gitt. Noen mener filmen er en lang og kjedelig reiseetappe uten noe form for spenningsoppbygging eller klimaks, mens andre ser på den som et estetisk mesterverk. Personlig liker jeg denne filmen veldig godt, selv om jeg naturligvis forstår poenget med at den kun blir en halv film. Det er en film som krever en fortsettelse, men den har likevel ting ved seg som absolutt gjør den severdig.

Denne filmen skiller seg helt ut fra alle de andre, i og med at den ikke bruker ett-års-dramaturgien som har blitt gjort til nå. Her er vi ute på reise, uten noe særlig mål og mening. Men det er stemningsfullt, og nå som de tre skuespillerne må bære filmen helt  alene, (da de andre er mer eller mindre forsvunnet), får de virkelig vise hva de er gode for.

En av de flotteste sekvensene i denne filmen er animasjonsfilmen som forteller historien om de tre Dødstalismanene. Dette alene gjør filmen verdt å se, og et eksempel på at her virker det som om David Yates får litt større spillerom, i og med at han ikke må følge den faste formelen.

Det er mye som kan sies om denne filmen, men jeg tror jeg velger å være litt avventende med å snakke for mye før jeg har fått sett Del 2. Selv om den må vurderes som en egen film, er det greit å se den i sammenheng med toern.

 

Det er en avslutning på en epoke vi nå står foran. Selv om det vil ta litt tid før hysteriet har lagt seg, (og J. K. Rowling fortsetter på Pottermore.com), er det på en måte nå avsluttet. Harry Potter har vært med å definere en hel generasjon, og jeg er veldig heldig som fikk det med meg, (i og med at jeg ikke helt fikk med meg Star Wars-generasjonen på 80-tallet). I og med at populariteten har blitt så enorm, er det lett å trivialisere filmene og bøkene, men det vil være naivt å ikke anerkjenne kvaliteten de har. Å lage syv (og sannsynligvis åtte) såpass gode filmer er en bragd i seg selv. Nevn en annen serie der film nummer åtte er vel så god som den første!

Det er mye mer som kan sies om serien, men dette er i alle fall min lille oppsummering av helheten. Kanskje har jeg vært litt vel lite kritisk her, da mitt nostalgiske forhold til serien overskygger mine argusøyne. Det får i så fall bli til en annen gang.