Harry Potter og Dødstalismanene Del 2

De siste kapitlene, den siste filmen, det siste episke slaget. Her avsluttes sagaen med et smell.

Så var det over. Den siste filmen i den serien som kanskje i størst grad har preget 2000-tallet så langt. Det er 14 år siden J. K. Rowling kom med boka Harry Potter og de vises stein, ti år siden Chris Colombus filmatiserte den, fire år siden den siste boka kom, og nå er det hele avsluttet. Selv om jeg ikke akkurat ser på meg selv som gigafan, har bøkene og filmene absolutt vært en viktig del av oppveksten min. Vi er Harry Potter-generasjonen – vi som vokste sammen med Harry, Ronny og Hermine, og vi som naturligvis mener det har blitt gjort en stor feil i utvelgelsen da vi ikke fikk brevet fra Galtvort skole for høyere hekseri og trolldom.

Les omtalen av Harry Potter og de vises stein her. 

Les omtalen av resten av filmene her. 

Så forventningene var selvsagt gigantiske til den aller siste filmen. Den måtte greie å sette et realt punktum, på en verdig måte.

Og mitt første inntrykk etter at filmen var ferdig, var at det gjør den så til de grader. Om den greide å innfri absolutt alle forventinger? Nei, selvfølgelig ikke. Men dette er virkelig avslutningenes avslutning – det er over nå. Og det er jo på en måte ganske greit. Det tok et par dager fra jeg så filmen til jeg faktisk kunne sette meg ned og skrive en anmeldelse, for dette var en film jeg virkelig måtte få litt på avstand for å komme med noe smart å si. For saken er den at den er ikke helt feilfri, det er ikke den beste Potter-filmen, men tross alt en heidundrande flott avslutning.

For å gjøre anmeldelsen mer interessant, må jeg nesten snakke om viktige deler av filmen – altså SPOILERS. Har du ikke sett filmen enda (eller ikke lest boka), anbefaler jeg deg å stoppe her, se filmen, og så komme tilbake. Det er absolutt en severdig film, så no worries!

Det har både vært fordeler og ulemper med å dele boka opp i to filmer, men alt i alt tror jeg det var et smart valg. Del 1 har en sårhet og estetikk som gjør den til en av de mest spesielle Harry Potter-filmene, men mangler et tydelig klimaks og en ordentlig avslutning. Det gjorde at den både fikk terningkast 1 og terningkast 6 i diverse medier. Historien i del 2 fortsetter der den slapp i del 1 av Dødstalismanene. Harry, Ronny og Hermine leter etter horocruxer som må ødelegges for å gradvis ta livet av Voldemort. Dette fører dem til trollmannsbanken Gringott og så dit det hele må avsluttes: på Galtvort. Det er ikke det at historien i denne filmen – denne ene filmen, altså – er den mest interessante. Det er på en måte kun tredje akten i en lengre fortelling, og derfor blir det også litt vanskelig å se denne filmen som en helhetlig film. Del 1 må være med. Ser vi på det i et narrativt perspektiv kan man si at filmen er det motsatte av et antiklimaks. Her rekker man knapt å bygge opp spenningen før det braker løs. Men det gjør ikke så mye, for fansen har ventet på klimakset i ti år. Og spesielt hvis man tar seg tid til å se gjennom del 1 rett før man stikker på kino (noe undertegnende heldigvis gjorde), blir totalopplevelsen riktig så flott.

Noe av det som hele tiden har vært viktig å snakke om i anledning Harry Potter-filmene, er skuespillerne – de som gir ansikt til karakterene vi kjenner så godt fra bøkene. Personlig mener jeg ikke at castingen har vært hundre prosent vellykket hele veien, men med tanke på omfanget av karakterer, er det alt i alt meget imponerende. Spesielt er det også utrolig flott hvordan de samme skuespillerne er med hele veien. Det har vært minimalt med bytter underveis – tydeligst var nok at Richard Harris naturligvis ble byttet ut med Michael Gambon etter hans død i 2002. Det er derfor med en smule nostalgi at man ser igjen de samme karakterene som ble introdusert i De vises Stein i 2001, kjempe mot Lord Voldemort i Dødstalismanene Del 2 i 2011. Et morsomt eksempel er Seamus Finnigan (spilt av Devon Murray) som i de første filmene får alle trolldommer sprengt opp i ansiktet, i siste filmen får beskjed om å sprenge brua, siden han er så flink til å få ting til å eksplodere.

Men det er da først og fremst den faste trioen som skal ha størst ros. Daniel Radcliffe, Rupert Grint og Emma Watson har greid å stå frem og holde kvaliteten på filmene oppe i en årrekke, og det er mildt sagt imponerende. Selv om de kanskje ikke helt matcher de store kvalitetsskuespillerne med lang bakgrunn fra film og teater, har de gjort en jobb det bare er å ta av seg hatten for. Det var en periode snakk om å bytte dem ut omtrent halvveis i serien, da de begynte å bli noe eldre enn det karakterene deres var, men det hadde ødelagt serien totalt. Filmseriens store styrke er kontinuiteten i arbeidet, og det gjør at Radcliffe, Grint og Watson for evig og alltid vil bli assosiert med sine respektive roller – på godt og ondt.

Av de voksne, erfarne, britiske kvalitetsskuespillerne er det spesielt én som mange anmeldere har bitt seg merke i. Alan Rickman som Severus Slur er kanskje seriens aller beste casting, (foruten om hovedtrioen), og like selvsagt som at Morgan Freeman spilte Nelson Mandela i Invictus. Med historiens, etter min mening, kanskje viktigste, vakreste og mest interessante avsløring; historien om Slur sin kjærlighet til Harrys mor, Lilly (spilt gjennom hele serien av Geraldine Somerville), og hva han har gjort for å vise sin lojalitet til henne, selv etter hennes død, blir Rickmans prestasjon kanskje den aller beste i denne filmen. Og hele denne sekvensen i Tenketanken er for øvrig utrolig flott filmet og regissert, så all ære til David Yates og hans crew.

For visuelt sett er dette et fyrverkeri av dimensjoner. Ut i fra traileren fryktet jeg et slags antiklimaks ala slagene i de nye Narnia-filmene (grøss …), men heldigvis er Rowling og Yates større visjonærer enn Disney og C. S. Lewis. Og dette er noe som kommer filmen til gode, men som også gjør at det trekker litt ned. For det trengs et stort smell, det trengs et storslått, visuelt pang på slutten, men det er også tydelig at det er hentet inspirasjon fra en annen stor, episk avslutning. Og sammenlignet med den filmen, greier den ikke å nå helt opp. Jeg snakker selvfølgelig om Ringenes Herre: Atter en Konge. Ingen hadde noen gang forventet en like episk film som den, så det blir egentlig litt for dumt å måtte trekke Peter Jacksons film inn i denne sammenhengen. Men parallellene blir innimellom litt for tydelige til å holde dem helt fra hverandre, (og mange har spurt seg om hvordan Jackson ville ha laget denne filmen).

Men når vi er inne på dette med stort og episk klimaks, tviler jeg på at det kunne blitt gjort på en bedre måte, med boka som utgangspunkt. I alle fall ikke mye bedre. Min største innvending er at det innimellom blir litt vel mye flashy, digitale effekter. Dette var noe som jeg egentlig hadde håpet David Yates klarte å unngå, (noe han mestret ypperlig i Føniksordenen, i motsetning til Mike Newell med Ildbegeret). Og kanskje dras det hele ut ørlite for lenge. Hvor mange ganger skal det egentlig komme en stor lysende regnbue mellom tryllestavene til Harry og Voldemort? Og når det endelig skjer, og Voldemort smuldrer opp i aske, så tenker man at nå er man egentlig ganske mettet. Nå er det over. Dette er uansett småpirk i den store sammenhengen, da du uansett vil sitte på kanten av kinosetet og sitre av spenning, selv om du har lest boken og vet hvordan det går.

Avslutningen på filmen er en ganske omdiskutert sak. Både kapittelet i boka og den siste scenen i filmen, kalt «19 years later», er et kapittel mange har reagert på. For det blir fort en veldig sukkersøt avslutning, og det blir liksom så veldig lykkelig. Og det er slutt – virkelig slutt. Men etter åtte filmer mener jeg historien fortjener en sånn avslutning. Det er et eventyr, og eventyr skal som kjent ende godt. Så da gjør det ikke så mye at Harry, Ronny og Hermine ikke er helt overbevisende som 37 år gamle seg – vi sluker det likevel. Og det er egentlig en veldig flott scene. Spesielt var jeg veldig glad for at Alexandre Desplat her valgte å bruke nøyaktig det samme scoret som John Williams avsluttet De Vises Stein med. Gåsehud deluxe!

Så alt i alt er dette en meget severdig film. Den får ikke toppkarakteren fra meg, men den er ikke særlig langt fra. Hadde filmen spart litt mer på actionen og heller bygd opp Harry Potter-stemningen enda mer, hadde dette blitt helt perfekt. Men tross alt, det er en film som på en verdig måte avslutter en serie som vil stå i historiebøkene. Det er kanskje den mest kvalitetssikre filmserien som noen gang er laget, (med så mange filmer). Så får vi bare virkelig håpe på at Yates og Rowling ikke tar en George Lucas. Selv om det er trist, så er nok nok.

Vel, slutt er det jo egentlig ikke. Nå kan man glede seg til gjensyn med både bøker og filmer. Jeg skal se denne filmen på nytt, og da prøve å se den i et litt mer kritisk lys, (men anmeldelsen kunne nok ikke vente). Og når (og hvis) jeg en gang får egne barn, sannsynligvis en gang i en fjern fremtid, så er nok dette en av franchisene jeg vil prøve å kvalitetssikre fremtiden med. Nei, uff, nå ble dette veldig sentimentalt her. Nå får det være nok Harry Potter her på Filmstedet for en stund. Det er bare å begynne å se frem til det neste store filmeventyret.