Super 8
Spielbergsk, 70/80-talls, science fiction eventyrfilm av J.J. Abrams, anno 2011.
Om ikke alle har hørt om Super 8, var dette i alle fall en av de filmene som ga en filmentusiast vann i tennene da ryktene om den først dukket opp. Ikke nok med at filmens tittel kommer av et filmformat fra 70-tallet, men det er også J.J. Abrams, kjent som regissøren av Star Treck (2009) og skaperen av TV-serien Lost, som her har slått seg sammen med produsent Steven Spielberg. Og filmen skulle ta for seg et nostalgisk tilbakeblikk på 1978, da man som 13-åring løp rundt og lekte seg med et videokamera. Også litt science fiction og aliens og sånn, da. Alt i alt en film som hadde alle de riktige elementene for å lykkes.
Og joda, det ble da en riktig så god film ut av det, selv om den kanskje ikke lever helt opp til de skyhøye forventningene. Første del av filmen er i alle fall fantastisk. Joe (Joel Courtney) lever sammen med faren sin, etter at moren døde i en ulykke på den lokale, kjemiske fabrikken. Han og vennegjengen lager en zoombie-film, (med et Super 8-kamera), og får med seg den peneste jenta i klassen, Alice (Elle Fanning), til å spille i filmen. Når de skal gjøre et opptak ved togstasjonen krasjer toget og mystiske ting begynner å skje i den lille byen. Denne første delen er veldig godt skildret og vi blir ført rett inn i stemningen av 1970-tallet. De unge skuespillerne gjør også gode prestasjoner, og spesielt hovedduoen, Courtney og Fanning, imponerer sterkt med å skape en mildt sagt troverdig romanse. Eksempelvis i en scene der Alice skal spille zoombie, greier de likevel å få frem en ganske vakker scene.
Noen andre flinke barneskuespillere.
Ikke alle barneskuespillerne er like imponerende, men de greier å utfylle sine stereotypiske roller nok til at det fungerer helt fint. Riley Griffiths som Joes bestevenn og zoombie-filmens entusiastiske og strenge regissør Charles, og pyromane Cary, spilt av Ryan Lee, blir tidvis veldig komiske bikarakterer som er med å gjøre Super 8 til en veldig fornøyelig film.
Det som gjør at filmen skuffer litt er nok siste del av filmen. Vi går her over til nattbilder, noe som både skal øke spenningen og gjøre science fiction-preget tydeligere, men det gjør også at vi mister litt av 70-tallsstemningen som så mesterlig var skildret i dagsscenene. Hele aliendelen av filmen føles også litt påklistret – det skal være en homage til Nærkontakt av tredje grad og E.T. Og når vi endelig får se monsteret som truer byen, virker den nesten litt latterlig. Her kunne Abrams med fordel hentet enda mer inspirasjon fra Spielberg og gjort som i Haisommer: la haien være noe mystisk som man nesten ikke får se i det hele tatt.
Men referansene til sci-fi-klassikerne fra 70-80-tallet er i alle fall mye bedre gjennomført enn i Paul.
Oppskriften er jo ur-spielbergsk: ta utgangspunkt i barn som ser verden med uskyldige øyne, la noe utenomjordisk eller fantastisk skje, (som man igjen kan trekke paralleller til aktuelle samfunnsproblematikker), og la de vokse opp med hendelsen. Barnas uskyldige tankegang blir naturligvis også løsningen på problemene, i stor kontrast til hvordan de voksne prøver å løse konflikten. Akkurat dette føles litt vel påklistret i sisteakten, (tenk South Park og «I learned something today …»), men resten sitter såpass godt at det likevel blir en meget god familieblockbuster.
Et annet lite irritasjonsmoment, som selvfølgelig ikke er så viktig, men kommer til å plage alle som leser dette før de ser filmen (hehe), er at opp til flere ganger blir karakterene avbrutt midt i setninger ved at noe voldsomt skjer. Dette gir naturligvis en brå og overraskende effekt, men det føles også ganske billig. Når flere av de potensielt gode replikkene forsvinner føler man seg nesten litt snytt.
Uansett er det spennende og underholdende hele veien. Noen scener er helt ypperlige. Når ungdommene skal lage film er det virkelig god regi fra Abrams, godt skuespill og virkelig nostalgisk (jeg har jo selv gjort lignende prosjekter i den alderen, så jeg kjenner meg absolutt igjen). Noen av skrekk-scenene er også meget skumle – og spesielt der vi ikke får se noe som helst, (eksempelvis et skilt som dekker for selve hendelsen).
Visuelt er det også vakkert. Produksjonsdesignet gir virkelig følelsen av å være på slutten av 1970-tallet – selv om den kanskje stereotypiserer noe, (det skal jo være Star Wars-plakater på gutterommet). Men de digitale effektene gjør nok at vi ser det mer som en 2011-film likevel. Store, overdrevne eksplosjoner, et digitalt monster som, dessverre, ser litt for digitalt ut, og naturligvis J.J. Abrams visuelle kjennemerke: lens flare.
Da jeg så filmen på kino var det tydelig at den også hadde funnet sitt publikum. På premieredagen i Molde var det relativt lite folk, og en overvekt av menn i 30-40-årsalderen. Men dette er ikke bare en film for de som var ung på 70-tallet. Dette er en film for publikummet i 2011, og det er mye aktuelt man kan trekke ut fra filmen.
Det hele ble kanskje ikke like spektakulært som jeg hadde håpet, og derfor var det litt vanskelig å få formulert denne anmeldelsen. Det var en film jeg hadde høye forventninger til, men vil nok dessverre ikke sitte igjen som det sterkeste filmminnet fra sommeren 2011. Men det er absolutt en film det er verdt å sette av et par timer til – og film gjør seg som alltid best på kino.