Rise of the Planet of the Apes

En film der apene overgår menneskene!

Da jeg først hørte om Rise of the Planet of the Apes må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet. Ikke fordi filmen har en unødvendig lang og klønete tittel (noe den har, men det er ikke så viktig), men mest fordi den med en gang avslører mysteriet i den originale Planet of the Apes fra 1968, (Tim Burtons remake har jeg enda ikke rukket å se). Og jeg skal forklare hva jeg mener her, så hvis du ikke har sett originalen, anbefaler jeg deg å hoppe til neste avsnitt. For noe av det beste med Franklin J. Schaffners science fiction-film fra slutten av 60-tallet er det store mysteriet: hva er egentlig greia her? Og når Frihetsgudinnen dukker opp og vi forstår hvordan det hele henger sammen, da gjør den filmen udødelig. Det er egentlig en samfunnskommentar som forteller oss at vi må passe på hvordan vi behandler jorda. Og dette funket like fint i 1968 som det gjør i 2011, og vil gjøre det så lenge det finnes mennesker på kloden. Men det som gjør at det fungerer er at vi ikke får vite nøyaktig hvordan det skjedde – bare at det har skjedd. Begynner vi å komme med forklaringer blir ikke filmen tidløs lengre. Da blir den tidsplassert, ut i fra hvordan samfunnet var da den kom. Som i dette tilfellet vil si 2011. Og derfor ødelegger bare ideen om filmen nok av den originale til at jeg var skeptisk.

Men skepsisen min hadde altså ingenting med selve filmen i seg selv å gjøre. For det kan jo hende at det ble en knallfilm. Og etter å ha kommet ut av kinosalen var inntrykket faktisk at dette var en ganske så god film. Den hadde sine mangler, noe som trekker den ned fra toppkarakteren, men den fungerer altså helstøpt som en egen film, og derfor trenger jeg ikke bekymre meg så veldig mye for den originale. Jeg mener fremdeles at Rise er en lang spoiler for originalen, men slik får det nå en gang være. Har du ikke sett den originale filmen, anbefaler jeg deg å gjøre det før du ser denne.

Det som først og fremst gjør filmen såpass god er at den har en engasjerende historie, med karakterer du bryr deg om, satt sammen på en god måte. James Franco spiller forskeren Will Rodman som arbeider med et serum som skal kurere alzheimer. Faren hans (John Lithgow) lider av denne sykdommen, og dette skaper en fin sårhet i Francos karakter. Vi forstår godt hans ønske om å finne kuren. Serumet testes ut på aper, og det er slik Cæsar blir født. En sjimpanse med superintelligens og som Will tar med seg hjem og oppdrar som sin egen unge. Dette blir da utgangspunktet for det som etter hvert er oppreisingen av apeplaneten.

Genistreken er nettopp det å skape et nærmest far-sønn-forhold mellom Will og Cæsar. Her har vi i utgangspunktet en ganske stor og episk produksjon (vel og merke ikke av de aller største, men stor tross alt), men fokuserer på små, hverdagslige hendelser. Det er slike kontraster som ofte er med å skape store, engasjerende filmverk. For et annet eksempel, tenk på åpningsbildet i Atter en Konge (2001). Det er et nærbilde av en mark. En sånn liten detalj som skaper en stor kontrast til størrelsen på resten av filmen. Det samme prinsippet brukes altså her, og det er vellykket.

Skuespillet i filmen er stort sett også ganske vellykket. James Franco gjør nok ikke sin beste rolle, (da må du heller se 127 Hours), men fungerer absolutt som vitenskapsmann med et hjerte. Freida Pinto (kjent fra Slumdog Millionaire) gjør mindre inntrykk. Det er nok ikke bare hennes skyld, da hennes karakter er egentlig med kun som et romantisk subplot, som ikke akkurat overbeviser. Det blir klisjéfyllt og føles egentlig veldig unødvendig. Tom Felton dukker også opp som en ondskapsfull dyremishandler, så han tangerer godt rollen han er mest kjent for, Draco Malfang i Harry Potter-serien. Filmens virkelige stjerne er nok mannen som aldri vises på lerretet, men som likevel er tilstede gjennom Cæsars bevegelser: Andy Serkis, (Gollum i Ringenes Herre, og King Kong i King Kong). Sjimpansen i hovedrollen er komplett dataanimert, ved bruk av motion capture, der det er Serkis som gjennomfører bevegelsene. Selv om bildene nok ikke er helt fotorealistiske, er skuespillet her absolutt godt nok til at det gir en troverdig opplevelse.

Og de digitale effektene er stort sett gode. De fleste apene er dataanimert, og det er kun helt i begynnelsen man først merker at noe ikke er helt som det skal være. Men denne følelsen gir seg raskt, og etter man har kjøpt hvordan denne filmen presenterer aper, er de helt troverdige gjennom hele filmen.

Noen har kritisert Rise for å ha en for treg begynnelse, men personlig elsket jeg første akt i filmen. Det er, som jeg beskrev tidligere, nettopp dette som gjør filmen til noe mer enn en masseprodusert actionfilm fra Hollywood. De små, tilsynelatende ubetydelige hverdagsskildringene gjør at vi rekker å få flere følelser for både Will og Cæsar. Det gjør at vi godt forstår hvorfor Will vil risikere hele sin karriere på å finne serumet som kurerer Alzheimers sykdom. Og vi forstår godt hvorfor Cæsar vil gjøre et opprør mot menneskene. Og dette leder opp til selve revolusjonen. Det er kanskje delen som fungerer dårligst etter min mening, kanskje fordi det blir mye heseblesende action uten særlig variasjon. En lengre sekvens på Golden Gate-brua blir litt i overkant lang, og kunne nok kanskje med fordel vært kuttet ned. Det er annet dramaturgisk småplukk også. Flere karakterer har liten betydning for historien, og det legges kanskje opp til flere tablåer enn det som noen gang får sin utløsning.

Filmen byr nok dessverre også på en del unødvendige klisjeer. Disse skaper innimellom en del ufrivillig komikk, (i alle fall blant de mer filminteresserte), men ikke nok til at helhetsinntrykket av filmen svekkes noe særlig.

Da Franklin J. Schaffner lagde Planet of the Apes i 1968, var apene spilt av ekte mennesker i apekostymer. Også i Tim Burtons remake var det stort sett mennesker i apekostymer. Her er det kun dataanimerte figurer, og det fungerer faktisk veldig bra. Ikke bare det at vi tror på dem som aper, men vi aksepterer dem som karakterer. Etter hvert får de vår sympati og vi heier mer på dem enn på menneskene. Og det klarer de uten å snakke, men kun med kroppsmimikk, noe både WETA og regissør Rupert Wyatt skal ha mye av æren for.

For de som kjenner til de tidligere filmene, vil nok også en ekstra glede være alle referansene. Det refereres mye, uten at det på noen måte går utover historien. Selvfølgelig, når den kjente replikken «Take your stinking paws off me, you damned dirty ape!» dukker opp, blir det kanskje påtatt referert, men det er da i det minste morsomt.

Konklusjonen er altså at dette var en overraskende god film. Jeg hadde i utgangspunktet ganske lave forventninger, men det viste seg å være unødvendig. Det legges naturligvis opp til oppfølgere, som helt sikkert dukker opp om ikke så mange år, om omsetningen er god. Og så langt ser det lovende ut.