Få meg på, for faen

Ungdomssex på Vestlandet blir kulturkrasj. En forfriskende, norsk ungdomsfilm.

Denne filmen så jeg for første gang på en førpremiere under Hovefestivalen nå i sommer. Planen var å skrive en anmeldelse som skulle komme ut før filmen hadde premiere, men så ble det seg da ikke slik. Jeg fryktet nok kanskje litt at festivallivet fikk sin påvirkning på min dømmekraft, og så gikk det så lang tid at jeg trengte å se den på nytt før jeg kunne skrive noe særlig konstruktivt. Men nå har jeg da fått satt meg ned og sett den ordentlig, så nå skal vi kaste oss ut på den første av ganske mange norske kinofilmer i høst.

Få meg på, for faen er basert på et stykke fra en roman av Olaug Nilsen. Her er det for en gangs skyld jenters seksualitet som blir utforsket, (noe som er ganske så uvanlig på film). Alma (Helene Bergsholm) er ei ganske vanlig, snart 16 år gammel jente som bor i ei lita bygd på vestlandet, men som sliter med en seksuell trengsel, ja, hun er rett og slett kåt. Etter en fest med litt spesielle hendelser blir Alma utstøtt fra vennegjengen og skolegården generelt. Hun fortsetter å fantasere om Artur (Matias Myren), noe som fører til den ene litt pinlige situasjonen etter den andre. Forholdet med moren (Henriette Steenstrup) settes også på prøve, noe som ikke gjør saken noe særlig bedre.

Historien i seg selv kan høres ut som en ganske vanlig tenåringsfilm, og på mange måter er den også det, men den er også meget kløktig laget. Den er absolutt en av de morsomste filmene som har kommet her til lands på en stund, og forteller historien med en lekenhet som gjør at man blir fenget uansett om man er gutt eller jente.

Foto: Marianne Bakke/Motlys/Norsk Film Distribusjon

Det er kun brukt amatører i hovedrollene, (med unntak av Steenstrup). Lokale ungdommer på film har det ofte med å bli litt teit, men selv om skuespillet ikke henger like fint sammen hele veien, så greier de fint å overbevise meg. Det ligger en flyt der som gjør at jeg ikke tenker noe særlig over skuespillet i det hele tatt. Og dette er det nok regissør Jannicke Systad Jacobsen som skal ha mye av æren for. Ved siden av nevnte Bergsholm og Myren greier både Beate Støfring, som den sjalu venninna Ingrid, og Malin Bjørhovde, som den litt bedre venninna Sara, å skape gode og solide karakterer, om enn litt karikerte.

Vel, karikert er nok et stikkord for å beskrive filmens stil også. Dette er en beskrivelse av hendelser som foregår i ei lita, trang bygd på vestlandet. Anslaget i filmen setter oss med en gang inn i hvor vi er, og det hele stinker norsk film … og kumøkk. Men det er nettopp dette som er poenget. Her tar vi for oss et ganske moderne tema og setter det inn i ganske gammeldagse omgivelser, noe som skaper et meget humoristisk kulturkrasj. Det blir nesten parodisk norsk, for å bruke et sånt begrep.

Og det mest spesielle med filmen er kanskje det at den egentlig ikke er så spesiell. Den følger ganske faste dramaturgiske konvensjoner, uten å være forutsigbar. En sånn film kunne lett ha havnet i fellen med å bli litt smal, og kun for den spesielt interesserte, men dette er god filmunderholdning. Den kommer nok ikke med store eksistensielle spørsmål eller samfunnskritiske moraler, men den forteller en historie om ungdom som ikke har det så greit – uten å ha det helt forjævlig heller.

For tragisk blir det aldri. Om noe må det være tragikomisk. Fantasier blandes inn i virkeligheten og vi vet aldri helt hva som er ekte og hva som foregår i Almas hode. Noe som skaper ganske så humoristiske resultater. Se filmeksempel nedenfor.

Og selv om filmen omhandler et noe tabubelagt tema, blir aldri filmen direkte pinlig. Jeg har vel og merke hørt historier om de som synes filmen er veldig klein, så hvis du befinner deg i den alderen da dette er et problem, er det lurt å stålsette seg litt. Men det er langt i fra en problematisk film å se, på noe som helst måte.

Dette er debutspillefilmen til Jannicke Systad Jacobsen. Hun har tidligere hatt erfaring med dokumentarfilmer, noe som egentlig ikke synes noe særlig her. Dette er en stram fiksjonsfilm som ikke prøver å leke noe særlig med cinéma vérité, (dokumentarfilm). Filmen var også vist under Robert De Niros filmfestival, Tribeca, hvor den også vant en pris for beste manus, så man kan trygt si at Jacobsen har hatt en pangstart på fiksjonsfilmkarrieren.

Filmen er ikke perfekt hele veien, men den er såpass sjarmerende og underholdende at den absolutt er verdt et kinobesøk, uansett kjønn og alder.

Og for de litt spesielt interesserte kan jeg anbefale Dag Sødtholdts mer dyptgående analyse om blant annet filmens dramaturgiske virkemidler, på Montages.no.