Kong Curling

Selv med statistarbeid i særklasse, greier ikke denne filmen helt å overbevise.

Kanskje burde jeg være inhabil? Jeg er jo tross alt med i denne filmen, som statist på tribunene i Håkonshallen. Men jeg anser likevel, min til tross meget flotte prestasjon, som uvesentlig nok til at det ikke påvirker min dømmekraft over filmen. Og derfor er konklusjonen min at dette egentlig ikke er en spesielt god film. Det er egentlig en ganske dårlig film. Og den er ikke nevneverdig morsom heller.

Men det er jo en komedie, så kanskje bør jeg nevne humoren litt, likevel. Atle Antonsen som Truls Paulsen greier å få oss til å trekke på smilebåndet i ny og ned. Harald Eia og Bård Tufte Johansen er kanskje morsomst, men de er dessverre alt for lite med i filmen. Kåre Conradi er kanskje den eneste gode skuespilleren, eller for den saks skyld; den eneste skuespilleren, (Ane Dahl Torp er også med, men hennes rolle er så ubetydelig for filmen at jeg nesten ikke regner henne med). Jan Sælid overspiller så det runger, Jon Øigarden og Steinar Sagen har så intetsigende og karikerte karakterer at det blir litt trist. Linn Skåber er mye bedre som sarkastisk nyhetsformidler enn som skuespiller på film, men greier å skape noen få morsomme øyeblikk sammen med Else Kåss Furuseth.

Rollelisten kan man ikke klage på. Eller kanskje kan man det og? I norske komedier virker det ofte som om man tror at hvis man får med flest mulig halvgode komikere, så blir det en morsom film. Men de drukner liksom litt i hverandre, og ideen bak rollefigurene deres får aldri lov til å skinne noe særlig, fordi det er så mange av dem.

Bård Tufte Johansen og Harald Eia. Foto: L-P Lorentzen/Euforia/ 4 1/2 Fiksjon

Jeg vil absolutt tro det går an å lage en underholdende film om curling, men det er nok ikke Kong Curling som vil gi denne idretten en oppsving. For det handler egentlig veldig lite om curling. Det er menneskene som står i sentrum, og det er jo i og for seg greit. Det blir som regel bedre filmer ut av det. Truls Paulsen (et ganske opplagt inspirert navn av Norges curlinglegende Pål Trulsen), var tidligere norgesmester i curling, men etterhvert ble fokuseringen på millimeterne en sykdom, og han ble innlagt på psykiatrisk. Ti år senere er han ute igjen, bor sammen med kona si Sigrid (Skåber) og lever et stille og rolig liv, uten curling. Men så får hans gamle mentor og farsfigur Gordon (Ingar Helge Gimle) en lungekollaps, og det er kun Truls som kan redde ham ved å samle gjengen og vinne NM i curling. Og derfra hoper klisjeene seg opp.

Dramaturgisk skulle man i det minste tro at man prøvde å holde på spenningen og intensiteten som sportsfilmsjangeren har, som filmen så tydelig parodierer. Dessverre blir det alt for ujevnt og krunglete og mister dermed all spenning. Om ikke skuespillet eller karakterene holder helt vann, så kunne det jo vært greit å hatt en interessant historie. Det får vi egentlig ikke.

Og som nevnt var ikke humoren noe særlig å snakke om heller. Det er ikke det at jeg ikke lo i det hele tatt, men har en sterk mistanke om at situasjonen tilførte mer humor enn det som egentlig var. Jeg satt i en ganske full kinosal av ungdommer, (der de fleste også hadde vært med som statister). Jeg hadde tidligere på kvelden tatt en pils, og det øker jo alltid humøret. Og i tillegg var både produsent og flere av rolleinnehaverne til stede, så vi turte ikke noe annet enn å le. Men de morsomme sekvensene føltes fremdeles litt flaue og påtatte – og ikke på den gode måten.

Kåre Conradi i Kong Curling. Foto: L-P Lorentzen/Euforia/ 4 1/2 Fiksjon

Kong Curling er en film som baserer seg på sketsjer. Den setter deg inn i en situasjon, og gjør noe morsomt, før du blir flyttet videre til neste. Dette er en ganske vanlig måte å lage komedier på, men jeg føler likevel mye av inspirasjonen er hentet fra NRK-serien Uti vår hage. Her har regissør Ole Endresen også regissert noen episoder, og samarbeidet med Antonsen, Eia og Tufte Johansen gjør det naturlig å trekke paralleller. For egentlig kunne Kong Curling vært en eneste lang episode fra Uti vår hage. Og kanskje hadde den kledd den drakten bedre: kuttet hele filmen ned til en halvtime, holdt det stramt og fint, så kunne det bli riktig så underholdende. Men på 90 minutter blir det litt for mye av det ikke fullt så gode.

Det var kanskje potensialet som gjorde at jeg faktisk hadde litt forventninger til filmen. Jeg hadde jo sett deler av innspillingen, og så at her lå det mye morsomt man kunne ta av. Men filmen utnytter ikke potensialet i det hele tatt, og det hele blir et litt tafatt forsøk på å parodiere en sportsfilm, med en idrett som kanskje egentlig ikke egner seg på film.

Noen vil sikkert si at jeg er i overkant streng her, men etter å ha hatt en høst med så langt veldig gode norske filmer, blir dette et hardt tilbakeslag. Her er vi langt inne i norsk film-land, og ikke på den sjarmerende måten som Få meg på, for faen gjorde det. Jeg har ikke sett særlig mange av de tidligere norske komediene som har kommet i år, men har et inntrykk av at kvaliteten ikke er noe særlig å snakke om. Og jeg kan dessverre ikke gjøre noe annet enn å meddele at Kong Curling stiller seg i den rekken. Til tross for fremragende statistarbeid.