The Twilight Saga: Breaking Dawn Part 1

Latterlig teit, men overraskende underholdende begynnelse på avslutningen av årtusenets high school-chick flick.

Obs: omtalen kan inneholde noen få spoilere. Jeg prøver å være så diskré jeg kan, men det er ikke alltid like lett.

De som kjenner meg har visst at jeg ikke akkurat har vært spesielt begeistret for denne serien. Ikke at jeg egentlig hadde så veldig mye å si om den, siden jeg ikke hadde sett en eneste film eller lest ei eneste bok i serien. Likevel var det dette hysteriet rundt det som gjorde det kult å mislike det, og det ble etter hvert inn å være i mot franchisen.

Men altså, jeg snakket jo om ting jeg ikke egentlig kunne uttale meg om.

Les også mine artikler om Harry Potter. 

Så for ikke mer enn ei lita uke siden bestemte jeg meg for å bli med på et Twilight-maraton, i anledning Breaking Dawn. Greit, tenkte jeg, nå kan jeg endelig komme meg gjennom dem. Og bare sånn at dere ikke misforstår innledningen min her; jo, de var ganske som forventet, men ikke helt krise heller. Den første filmen, Twilight, er teknisk ganske svak, har et ganske latterlig premiss og ikke akkurat verdens beste skuespillere, men greier forsåvidt å gjøre det den gir seg ut for. Den prøver ikke være noe mer enn en high school-fantasy-chick flick som romantiserer myten om vampyrer. Og for kjernepublikummet funker det som bare rakkern. Det er kiosklitteratur, men filmen utga seg heller ikke for å være et storslått episk Hollywood-drama (serien er jo tross alt indi-filmer). Dette problemet får derimot de to neste filmene i serien. New Moon og Eclipse prøver på mye mer enn den greier å gjennomføre, og sliter med å fortelle en tydelig historie. Filmene blir teknisk bedre, men mangler viljen til å lage god film. Det kan tenkes at man kan gi noe av skylden til kildematerialet til Stepheny Meyer, men regissørene greier ikke å tilføre noe spesielt for å bedre det. Filmene blir mobbet i popkulturelle medier, og disse filmene mottok til sammen 13 Razzie-nominasjoner.

Så kommer altså den første delen av den siste boken, Breaking Dawn Part 1. Og bare så det er sagt: her er det et ganske tydelig kvalitetshopp. Regissør Bill Condon toner ned de store fortellingene som vi egentlig ikke bryr oss om, (hvem er egentlig interessert i denne italienske klanen?) og fokuserer kun på den vi er interessert i å høre: forholdet mellom Bella (Kristen Stewart), Edward (Robert Pattinson) og Jacob (Taylor Lautner). Hele denne filmen handler egentlig kun om hva som skjer etter at Bella og Edward til slutt gifter seg. Litt vampyr-varulv-action får vi naturligvis, men kjernen i filmen, og serien generelt, er et ganske godt gjennomført trekantdrama. Og tidvis virker det faktisk også som om karakterene har kjemi.

Å se så sinna han er … Foto/Copyright: Summit Entertainment

Men selvfølgelig. Condon kunne nok ikke gjennomføre mirakler med serien. Han har fremdeles det ganske platte og lite interessante kildematerialet å forholde seg til og han har fremdeles en del dårlige skuespillere på laget, (og trioen i førersetet er heller ikke av de beste). Så filmen er tidvis ganske latterlig. Du skal ikke lete veldig lenge for å finne ting man kan le av. I alle fall hvis du greier å holde en viss distanse når du ser. Likevel er filmen overraskende underholdende. Den veksler mellom spenningstablåer og (intensjonelt) ganske humoristiske scener, som en hvilken som helst Hollywood-blockbuster, men fokuserer mest på det melodramatiske forholdet, noe som gjør at det kvalitetsmessig føles bedre. En skal være litt dristig ved å dra paralleller, eller i det minste referanser, til melodramakongen Douglas Sirk, men jeg mener man fint kan se igjen elementer fra hans filmer. Og Breaking Dawn har hele tiden en viss form for selvironi. Det er cheesy, og filmskaperne vet det.

Man må nesten ta filmen for det det er. Og dette er i høyeste grad en variant av high school-chick flick-sjangeren. Altså en film laget primært for jenter, og spesielt i high school-alderen. Og det er vel sjeldent at tematikk som jomfrudom og seksualitet, frieri og ekteskap, graviditet (!) og familierelasjoner har blitt tatt opp i film på denne måten. Umulig kjærlighet får plutselig en ny betydning.

Selv om historien er noe mer fokusert her enn de to forrige filmene, betyr det ikke at den er mye roligere. Spesielt andre halvdel av Breaking Dawn Del 1 tar egentlig alt opp to the next level. Det skal sies at filmen bruker i overkant lang tid på etablering før det faktisk kommer en konflikt, men det blir egentlig aldri spesielt kjedelig. Og når ting først bryter ut, da bryter det virkelig ut. Her skal det ikke lenger være subtilt, og takk og pris for det. Det blir nærmest hysterisk latterlig, med scener som egentlig er så teite og vulgære at de burde fått Razzie-priser bare på grunn av det. Men det er samtidig så kult at man ikke kan annet enn å nyte ferden og lure på hvor de tar steget videre. For eksempel ser vi hvor enormt stor forskjell det er på Bella i begynnelsen og hvordan hun ser ut på slutten. Å gå fra å være veldig vakker til å bli så innmarri stygg er imponerende av sminkørene, og understreker det vulgære. I følge ryktene var Sofia Coppola tenkt til å regissere de to avslutningsfilmene. Selv om det kunne blitt en utrolig interessant opplevelse i seg selv, er jeg forsåvidt glad det ikke skjedde, for til tider er dette så langt i fra Coppolas stil som man kan få det.

Oppshinet til bryllup. Foto/Copyright: Summit Entertainment

Det var en del diskusjoner om aldersgrensen på filmen. Her i Norge fikk den til slutt 11 år, slik som de forrige, men mange mente at den burde ha hatt 15. Personlig mener jeg at dette fint holder seg innenfor 11-årsgrensen. Foruten om en ganske fæl scene mot slutten, er filmen ganske enkel å se. I en filmserie som handler såpass mye om blod, er det påfallende lite av det. Tenk hvor stilig det kunne blitt om man kunne fetisjisert blod og brukt det som et motiv gjennom filmen. Gjennomsyret det både på det visuelle planet, men også på det tematiske. Hadde bare Catherine Hardwick hatt større visuelle ambisjoner med den første filmen, så kunne dette lett blitt en kultfilmserie med klare kunstneriske trekk. Blockbusteren hadde da blitt borte, men muligheten lå der. Akk ja …

Les anmeldelsen av Rødhette og Varulven

Om del 2 kommer til å være en like god opplevelse kan nok sees på som mer usikkert. Til forskjell fra for eksempel filmatiseringen av den siste Harry Potter-boken, er dette én historie, med en tydelig begynnelse og en klar slutt. Og for min del kunne serien fint ha sluttet her, (og det hadde blitt en utrolig kul avslutning). De fleste trådene er nøstet opp, og jeg sitter ikke med en følelse av at jeg bare er halvveis. Men det er jo selvfølgelig en halv bok igjen. Hvorvidt Condon greier å gjøre den like underholdende og stram er litt usikkert, med tanke på hva jeg har hørt om slutten.

Hvis du er av typen som ikke nødvendigvis er en stor fan av serien, men av forskjellige grunner likevel har sett de forrige filmene, vil jeg slettes ikke fraråde deg å se denne. Dette er en ganske underholdende film, og hvis du klarer å holde litt distanse får du deg nok en og annen god latter også. For filmen har noen latterlig dumme sekvenser, noen latterlig dårlige skuespillere og en skikkelig cheesy dialog. Men den har også selvironi nok til å dra det såpass ut at det blir ordentlig kult.  Du blir nok verken et bedre menneske eller noe intellektuelt klokere av å se denne filmen, men det har den da heller aldri påstått at du blir. La deg ikke nødvendigvis avskrekke av terningkastet, for dette er faktisk ikke det verste du kan bruke en kinobillett på.