The Girl With The Dragon Tattoo
Elegant, stilig og stygg er ord som kan brukes om David Finchers filmatisering av den første av Stig Larsons bøker i Millenium-trilogien.
Julens definitivt mest forhåpningsfulle film er ”the feel bad movie of christmas”, David Finchers The Girl With The Dragon Tattoo. Det var mange som var skeptiske til en ny filmatisering av Stig Larsons Menn som hater kvinner så kjapt etter den svenske adaptasjonen, men etter at den første traileren dukket opp, var skepsis byttet ut med forventning. Hvis du ikke har sett den, så se den her nå. Den er verdt det!
Og la meg bare si det først som sist: dette er en eksepsjonelt vellykket filmatisering. Selv med sine nesten to timer og førti minutter er det medrivende hele veien – det blir aldri kjedelig. Filmen er spennende, selv om man kjenner til historien fra før, det portretteres noen helt fantastiske karakterer og det er et fotoarbeid som er helt glimrende.
Historien er som i boken: Mikael Blomkvist (Daniel Craig) har akkurat tapt en rettssak angående en artikkel han skrev for magasinet Millenium. Plutselig blir han kontaktet av en eldre forretningsmann, Henrik Vanger (Christopher Plummer), som vil ha ham til å løse en gåte, et uoppklart mord. Med i oppklaringen får han etter hvert med seg den noe eksentriske datahackeren Lisbeth Salander (Rooney Mara). Historien er av klassisk krimart, og har du lest boken eller sett den svenske filmen kjenner du den godt. Men det er ikke på grunn av historien jeg mener du bør gå å se denne filmen.
Da den svenske filmen kom så man filmen først og fremst på grunn av opphavsmaterialet. Enten om man hadde lest bøkene, eller ikke (slik som meg), så var det på grunn av alt snakket rundt Stig Larson og suksessen som bøkene ble, at jeg så filmen Menn som hater kvinner (Niels Arden Oplev, 2009) og de senere oppfølgerne. Filmen er slettes ingen katastrofe, selv om den ligner litt mye på svensk/skandinavisk TV-krim. Når David Fincher opplyser om at han skal lage en amerikansk remake er det ikke lengre på grunn av kildematerialet at jeg har gledet meg et halvt år til filmen. Nå er det den moderne auteuren David Fincher som er trekkplasteret.
Fincher er for øyeblikket en av Hollywoods mest ettertraktede regissører, og det med god grunn. Med fjorårets oscarnominerte suksess, og, etter min mening, 2010s beste film, The Social Network, viste han verden hvordan en umiddelbar, moderne klassiker skulle lages. Det er likevel ikke hans «snille» filmer om Facebook og menn som vokser baklengs (The Curious Case of Benjamin Button) han er mest kjent for, men de skitnere, thrillerbaserte filmene som Fight Club og Se7en fra 1990-tallet. I The Girl With The Dragon Tattoo skulle vi kanskje få se den gamle Fincher komme tilbake? Vel, det skjer nok bare delvis, men det er ikke negativt ment. Fortellingen er mye mer skitten og brutal enn de siste filmene han har gjort. Her er vi tilbake i thriller/krimsjangeren, slik som hans mesterlige Se7en også var i 1995. Men man ser også en visuell utvikling i Finchers filmer, og The Girl With The Dragon Tattoo er mye mer stilren og elegant enn man kanskje skulle tro. Både stilistisk og fortellermessig er vi nok nærmere The Social Network enn 90-tallets Fincher. Den store forskjellen mellom disse er at denne filmen har betydelig mye mindre dialog, noe som kan skyldes kildematerialet, og at Aaron Sorkin er byttet ut med manusforfatter Steven Zaillian, noe som i denne sammenhengen passer helt ypperlig.
Les anmeldelsen av The Social Network.
Man kunne gjort en grundig analyse av hvordan man kjenner igjen stilen til Fincher i denne filmen, men poenget er at dette er absolutt en David Fincher-film. Og David Fincher har fremdeles til gode å lage en dårlig film.
Et av de viktigste elementene som gjorde bøkene så populære var karakteren Lisbeth Salander. Datahackeren med gothstil med en noe usikker fortid og som mildt sagt hadde vært litt ute på kjøret. Etter Noomi Rapaces portrettering ble hun et ikon, og det var derfor store sko å fylle for Rooney Mara som skulle overta rollen. Nå er det en stund siden jeg så Rapaces tolkning, så jeg får ikke gjort noen grundig sammenligning, og like greit er egentlig det. For min umiddelbare reaksjon er at dette absolutt er en verdig rolletolkning. Man venner seg raskt til å se et nytt ansikt på Salander, for Maras prestasjon og Finchers regi suger deg med en gang inn i filmens univers. Daniel Craig fungerer også fint som en litt barskere variant av protagonisten Mikael Blomkvist enn det Mikael Nyqvist var i sin tid. Av andre merkbare skuespillerprestasjoner må jeg innrømme at det alltid er en fornøyelse å se Stellan Skarsgård på lerretet, og selv om han gjør den rollen han stort sett alltid gjør, gjør han den godt.
Filmen er spilt inn i Sverige, og det er meningen at alt (med unntak av et par sekvenser i London), skal foregå i Sverige. Rollene snakker selvfølgelig engelsk, men med en liten svensk aksent. Det er også påfallende hvordan svenske ord også dyttes inn i dialogen, som eksempelvis ‘skål’ og ‘takk’, samt at navn uttales på svensk. For skandinaviere ville man kanskje tro at dette høres litt rart ut, men det tar ikke lange tiden før man glemmer det og godtar at det er slik det skal være. Poenget med å lage en amerikansk versjon var jo tross alt at de ville skaffe et større publikum, og da er språket kanskje det viktigste.
Men jeg er virkelig glad for at filmen ble lagt til Sverige og faktisk utnytter det svenske landskapet, lyset og været, noe som gir det en helt spesiell visualitet. For kanskje det aller beste med filmen er det fantastiske fotoarbeidet. Man kjenner igjen stilen fra The Social Network, der fotografen Jeff Cronenweth ble nominert til Oscar for beste cinematografi. Den nominasjonen bør han få igjen for arbeidet her. Bildene er helt nydelige; det er stilrent, elegant og setter deg akkurat inn i den stemningen du skal ha. Fargekontrasten går fra det iskalde blågrå til det varme gule. Komposisjonen og mise-en-scenen er nært perfekt. Det er rett og slett et mesterlig stykke filmfoto. Og sammen med Finchers enormt stramme regi gjør dette The Girl With The Dragon Tattoo til en av årets beste thrillere.
Musikken må også nevnes. Oscarvinnende Trent Reznor og Atticus Ross fortsetter samarbeidet med Fincher og lydlegger filmen med en mystisk, moderne og underfundig stemning. Og ja, coverversjonen av «Immigrant Song» (som i traileren) er med i filmen.
Men det er likevel en liten hake. Og det er at filmen er gjort før, og det ikke mer enn for et par, tre år siden. Det er umulig å ikke sammenligne dem, og jeg misunner virkelig de som ikke har sett de originale filmatiseringene. Filmatisk er dette en betydelig mye bedre film, men man kjenner historien litt for godt igjen. Det er nesten litt synd at Fincher og co ikke prøvde å fange en litt annen vinkling på fortellingen.
Men hvis du liker å få høre den samme historien fortalt på nytt, er dette absolutt en severdig film. The Girl With The Dragon Tattoo er en hakket råere film, (men personlig hadde jeg nok forventet enda mer råskap), og en cinematisk ekstase. Denne filmen hører ikke hjemme på TV2 på søndagskveld, oppdelt i 40-minuttersepisoder, proppet med reklamepauser. Denne filmen skal sees på kinolerretet, for det er en kinofilm det er. Det er også en stund siden jeg hadde en like god kinoopplevelse som dette, der tiden flyr og man sitter og håper på at filmen ikke skal slutte. Filmen er ikke like god som det The Social Network er, og ikke like rå, verken tematisk eller innholdsmessig,som Se7en, eller like innovativ som Fight Club. Men det er absolutt nok en feiende flott David Fincher-film, og om han er interessert i å filme de oppfølgende bøkene, så skal han vær så god få lov til det, for dette kan vi fint tåle å se mer av.
Det er egentlig ikke noe særlig å utsette på filmen, men sammenligningen med Menn som hater kvinner blir litt for tydelig til at jeg gir den full pott. Jeg vet det er urettferdig å se dem i sammenheng med hverandre, og noe jeg som filmanmelder burde klare å se bort i fra, men det blir dessverre ikke det enkeltstående mesterverket som det kunne (og burde) ha vært.