2011 – et tilbakeblikk

2011 er straks over, og 2012 står for dørene. Det er på tide med en episk filmoppsummering!

Hvis du ikke gidder å lese en lang artikkel, så kan du heller sjekke ut topp 10-listen min her.

I det vi kommer til utgangen av ett år og inngangen på et annet, er det som regel på sin plass å prøve å komme med en eller annen fornuftig oppsummering av året som har gått. 2011 vil nok være et år som kommer til å bli husket av mange. Og dessverre av årsaker vi gjerne skulle ha sluppet. Det er uansett ikke til å skjule at det har vært et år preget av mange omveltninger og spesielle hendelser, både negative og positive. For meg personlig har min cinefile interesse endelig fått begynne å blomstre, noe selvfølgelig Filmstedet også er et resultat av. Filmrelevante aktiviteter og studier har også hindret meg i å være en like aktiv skribent som håpet, men jeg har som nyttårsforsett at jeg vil fortsette med å se film, snakke om film og skrive om film.

Etter at jeg har prøvd å tenke gjennom året som har gått, slår det meg at filmåret har sett veldig forskjellig ut fra hva jeg forestilte meg. Jo, det har vært forutsette tablåer, men også mange overraskelser. Det er for eksempel påfallende hvordan flere av de filmene jeg vil huske best fra dette året ikke er amerikanske, men skandinaviske.

Black Swan

Oscar-sesongen
Men la oss starte med begynnelsen. I Norge er det gjerne slik at de første to månedene i året er preget av kvalitetsfilmer på kino, grunnet at de amerikanske storfilmene som lanseres i slutten av forrige år kommer litt senere til oss. Dette gjorde at de mest aktuelle Oscar-filmene dukket opp i perioden januar-februar, og det store høydepunktet var nok Darren Aronofskis Black Swan, som fortjent innkasserte en oscar til beste kvinnelige hovedrolle, Natalie Portman. Mindre fortjent var, etter min mening, den store Oscar-vinneren Kongens Tale, som også dukket opp på norske kinoer i denne perioden. Ikke at det er noen dårlig film, men var langt i fra beste filmen i klassen. Danny Boyles 127 Hours ble en av de store taperne i Oscar-sammenheng, men var likevel en forrykende og fargerik film, og en av årets beste.

Les oppsummeringen av Oscar-utdelingen her, eller les om de andre Oscar-filmene.

Midt oppe i dette var det også visning av noen mindre konvensjonelle filmer på kino, og årets kanskje definitivt mest spenstige og spesielle film ble i januar satt opp på cinematekene. Enter The Void var en uforglemmelig filmopplevelse, som jeg ikke helt har turt å sette meg ned med igjen. Vi får se om sjansen byr seg på nyåret en gang.

Den tamme norske våren
Etter at prisutdelingene er ferdig i USA, er det gjerne en liten tørkeperiode med god film. 2011 var intet unntak, og det gikk en stund før det kom en virkelig god film på kino. Faktisk var kinoene preget av ganske mye dårlig film. Og norsk film hjalp ikke spesielt på. 2010 ble i Norge avsluttet riktig så flott med Kongen av Bastøy, men begynnelsen av 2011 virket etter hvert ganske så miserabel, og det hele kuliminerte ned i en stor debatt om kvaliteten på norsk film og kjønnskvotering i NFIs støtteordning. Utgangspunktet var Pax og forfatter og konsulent Nikolaj Frobenius litt uheldige twitter-kommentar. Men det var flere filmer som vitnet om et lite tiltrekkende norsk filmår. Den uavhengige filmen Umeå4ever var et spenstig prosjekt av regissør Geir Greni, men noe uheldig som film. Dommedagskomedien Mennesker i solen var heller ingen stor suksess.

Les forøvrig anmeldelsen av World Invasion: Battle Los Angeles – årets verste film?

The Tree of Life

Cannes og det store skiftet
Våren videre hadde noen få oppturer, (med for eksempel den forfriskende animasjonsfilmen Rango, den såre og nydelige Blue Valentine, samt en del Arthaus-filmer som Norwegian Wood og Landsbyen på toppen av fjellet), men det var først når man begynte å høre om årets Cannes-filmer at man igjen kunne se antydninger til kvalitetsfilmer på kino igjen. Filmen jeg personlig så mest frem til var også tilfeldigvis den som først fikk norsk visning, Lars von Triers dommedagsskildring Melancholia. Det er definitivt en av de filmene som har begeistret meg mest dette året her, og en av de som kommer til å sitte igjen lengst. Og selv om Trier selv tabbet seg litt ut under festivalen, og oppnådde status som uønsket, vil det for meg være filmen jeg vil huske best. Foruten om Trier, var det nok Terrence Malicks Tree of Life som var Cannes-festivalens store snakkis. En stor, poetisk livsskildring som også snappet til seg gullpalmen. Den hadde ikke norsk premiere før noen måneder senere, men var på de filminteressertes lepper gjennom hele sommeren.

Denne festivalen vil jeg påstå var årets store skifte. Vi var ferdige med å ta igjen restene av fjorårets amerikanske filmer, og stort sett i gang med årets nykommere.

Sommerfilmene
Sommeren er vanligvis preget av amerikanske blockbustere, men sommerens kanskje mest vellykkede film var en liten, romantisk komedie av Woody Allen. Midnight in Paris kom nok overraskende på mange, og oppsummeres gjerne som en av årets beste filmer. Men mest oppmerksomhet fikk naturligvis den store, episke avslutningen på Harry Potter-serien. Den har allerede sikret seg en tredjeplass på listen over de mest innbringende filmene noen sinne.

Science fiction var populært på sommeren. Sci-fi-komedien Paul åpnet, ganske så mislykket, om jeg får si. Videre kom den tredje Transformers-filmen, som jeg heller ikke var stor fan av, før J.J. Abrams Super 8 endelig kom til Norge. Dette var egentlig også nok en liten skuffelse, i og med at forventningene var såpass høye.

Superhelter er også i vinden som aldri før, og med både The Avengers og The Dark Knight Rises i 2012, var det kanskje ikke så rart at det dukket opp mange filmer av denne sjangeren. Personlig vil jeg si at årets beste forsøk var Kenneth Branaghs Thor. Ikke fordi den er så spesielt bra, men fordi den i det minste er bedre enn de andre. Det er også den ene av de to filmene som kom denne sommeren, som leder opp til The Avengers. Den andre var Captain America.

Helt mot slutten dukket det opp en liten amerikansk godbit som jeg egentlig hadde veldig lave forventninger til. The Rise of the Planet of the Apes var noe så forunderlig som en helt ok film, egentlig, og faktisk verdt å få med seg.

Super 8

Den norske filmhøsten
Som tidligere nevnt var den norske filmvåren ganske tam, men derimot tok det seg ganske kraftig opp til høsten. Etter to filmlanseringer på sommeren, (Bambieffekten og Hjelp, vi er i filmbransjen) kom først den litt småsære ungdomskomedien Få meg på, for faen! Den veldig nedtonede og selvironiske stilen sto i sterk kontrast til årets store norske blockbuster: Hodejegerne. En film som viser at det kan også lages populær og kvalitetssikker sjangerfilm i Norge. Men det er også kun det det er: en selvsikker sjangerfilm.

Om man snakker om kroner, ører og kinoseter er det uten tvil Morten Tyldums Jo Nesbø-adaptasjon som vil huskes som årets viktigste film, men som kunstnerisk filmskapning er det selvfølgelig Joakim Triers andre spillefilm, Oslo, 31. august, som vil stå igjen som det ubestridelige mesterverket fra 2011. Denne fantastisk flotte reisen av en film vil for meg stå igjen som et av de kraftigste minnene, og etter flere kinobesøk er den like sterk.

Verdt å nevne er også Even Benestad og August Hanssens dokumentarfilm om kunstneren Pushwagner, som er en selvrefleksiv film som blant annet stiller spørsmål om hvem som faktisk lager filmen. Med filmen Pushwagner befester Benestad seg som en av Norges mest spennende dokumentarfilmskapere.

Dog har ikke alt her til lands vært av kvalitet denne høsten. Til tross for eksepsjonelt statistarbeid (hehe) var dessverre Kong Curling en stor skuffelse. Det er tydeligvis ikke helt lett å lage gode komedier i Norge, men det bryr tydeligvis publikum seg lite om, skal man tro salgstallene.

Oslo, 31. august

Amerikanske storfilmer
Fra utlandet har det også kommet mye forskjellig i løpet av høsten. Fra Hollywood har det vært noen ganske håpløse lavmål, (eks. Conan the Barbarian, In Time og Immortals), en del skuffende, middelmådige filmer (eks. Contagion, The Thing og A Dangerous Method), men heldigvis også en del virkelig gode filmer. En av høstens selvfølgeligheter med tanke på renomé, var The Adventures of Tintin:  The Secret of the Unicorn. Med både Steven Spielberg og Peter Jackson på plakaten var det jo nødt til å bli en suksess? Vel, det er absolutt en underholdende film, og Spielberg er igjen tilbake i sitt engasjerende seg, men det er kanskje ikke det verket som mesterregissøren vil huskes best for. Men jeg likte filmen, absolutt!

Men høstens kanskje mest hyllede amerikanske film, (og det er ikke den overraskende underholdende fjerdefilmen i Twilight-sagaen), er nok Drive. En kunstnerisk voldsfilm, har noen beskrevet den som, og den påstanden vil jeg absolutt si meg enig i. Danske Nikolas Winding Refns film er definitivt en av årets kuleste filmer, mye grunnet et helt fantastisk soundtrack, et vellykket underspilt manus og tydelig visuelt formspråk.

Helt på tampen av året var det også duket for en David Fincher-film, og denne gangen var det readaptasjonen av Stig Larsons Menn som hater kvinner. The Girl with the Dragon Tattoo er enda et helt formidabelt filmverk av Fincher og greier virkelig å holde på spenningen i nesten to timer og tre kvarter.

Drive

Europeiske filmer
Av andre nevneverdige utenlandske filmer må jeg selvfølgelig ta med noen av de jeg fikk muligheten til å se under Bergen Internasjonale Filmfestival. Pedro Almodovars The Skin I Live In er på mange måter en forskrudd og syk film, men et tydelig formspråk, noen gode regigrep og gode skuespillerprestasjoner gjør det til en av årets mest mystiske filmer, (musikken til Alberto Iglesias er i alle fall veldig stilig. Hør bare på dette!)

3D har vært mye brukt på kino dette året, men det er kun én film jeg faktisk føler virkelig bruker effekten til det bedre: Wim Wenders Pina. Hyllesten til danseren Pina Bauch er et kunstverk som (faktisk) nytes best med 3D-briller.

Den svenske filmen Play er Ruben Östlunds andre film, og benytter den samme stilen som han gjorde med De Ufrivillige (2008). Denne filmen har egentlig ikke norsk premiere før 27. januar 2012, men siden den har vært vist på festivaler og noen førpremierer i Norge, velger jeg å ta den med i denne oppsummeringen.

Så her tror jeg at jeg har fått med de viktigste trekkene for filmåret 2011, naturligvis sett fra mitt perspektiv. Men hva ville vel en sånn oppsummering vært uten en litt mer systematisk kåring? Min topp 10-liste over filmene fra dette året vil publiseres på Filmstedet ved midnatt, natt til 1. januar.

2012?
Til slutt må det selvfølgelig også snakkes litt om hva man har i vente i 2012. På forhånd virker neste år som et meget spennende filmår. I første omgang vil det bli interessant å få de store Oscar-aktuelle filmene som pleier å dukke opp i januar-februar. For meg virker Oscar 2012 fremdeles meget åpent, med ingen klar favoritt. Filmer jeg ser spesielt frem til er i alle fall Moneyball, fra samme manusforfatter som The Social Network, Aaron Sorkin, og Martin Scorseses familiefilm i 3D (?), Hugo. Av de litt mindre konvensjonelle filmene gleder jeg meg også stort til Shame (bare se den meget vakre traileren her), som har premiere tidlig i januar. Det blir også spennende å se hvordan en ny stumfilm kan se ut, med The Artist.

Som evigvarende Spielberg-fan er det heller ingen tvil om at War Horse står høyt på forventningslisten, og at positive omtaler fra USA gjør forventningsnivået skyhøyt. Dette er nok en viktig Oscar-kandidat.

Tomas Alfredson gjorde stor suksess med La den rette komme inn i 2008, og på våren får hans nye thriller Tinker, Tailor, Soldier, Spy premiere i Norge. Tom Cruise får nok en gang gjennomføre umulige oppdrag i Mission Impossible: Ghost Protocol, mens Meryl Streep får portrettere Margaret Thatcher i The Iron Lady. Fra Storbritannia får vi også Michelle Williams som Marilyn Monroe i My Week with Marilyn.

For den yngre superheltfansen vil nok The Avengers være det store klimakset. Personlig er jeg ganske lei av denne typen filmer, og ser absolutt ikke på dette som noe stort høydepunkt. Likevel er det nok noe som må bli lagt merke til. En «superheltfilm» jeg vel og merke gleder meg stort til, er selvfølgelig den episke konklusjonen på Christopher Nolans Batman-saga: The Dark Knight Rises. Selv om den nyeste traileren ikke ser så episk ut som man skulle håpe, har jeg klokketro på at Nolan vil levere en ny, knakende god publikumssuksess.

Den legendariske regissøren Ridley Scott kommer med neste film til neste år, og det er intet mindre enn en ny film i Alien-universet. Promethius skal vistnok være en slags prequel til den første Alien-filmen, men her vil jeg ikke prøve å komme med noen påstander, da det er masse hemmeligheter rundt prosjektet. Se traileren her. Også Quentin Tarantino har prosjekter på gang i 2012. Hans spaghettiwestern Django Unchained ventes å ha premiere i desember.

Men filmen som det uten tvil ligger mest forventninger til; filmen (og forøvrig hendelsen) jeg gleder meg aller, aller mest til i 2012, er selvfølgelig The Hobbit: An Unexpected Journey. Siden produksjonen endelig kunne starte og Peter Jackson igjen kunne begynne å skape Midgard for oss dødlige, har jeg fulgt nøye med på nettsteder og sosiale medier. Etter at den første traileren nylig dukket opp, ble ord fattige. Og hvorfor prøve å formulere noe? Jeg henviser heller til Eirik Smidesang Slåens kjærlighetserklæring på Montages.

Foruten om dette er kanskje noe av det jeg ser mest frem til, å få lov til å oppdage nye filmer jeg ikke hadde forutsett skulle komme. Jeg har tro på at 2012 kommer til å bli et spennende filmår som kommer til å være over før man vet ordet av det. Og jo, jeg vil nyte veien, men 14. desember kan bare ikke komme fort nok.

Ha et godt nytt filmår!